Runnin' Down a Dream

Tenkte egentlig å lage et innlegg med masse bilder jeg har tatt i det siste. Fine Tine Katrines innlegg om kamerainnstillinger ga meg tonn av inspirasjon, men selvfølgelig bestemte kameraet seg for å ta kvelden akkurat i dag. Så da blir det fine flickrbilder i stedet, også satser vi på at jeg er up and running med egne bilder neste gang!

12.25 i morgen drar jeg, Åsil, og 99% av vennene mine med Hovebussen til Arendal og Tromøya. Jeg er mer eller mindre klar for seks dager (søndag til lørdag) med musikk, latter, sang, bading, dansing og forhåpentligvis masse sol!

Ikke bare blir dette min første festival, det blir faktisk min første ordentlige konsertopplevelse. Jeg gleder meg som en liten unge. Det er helt merkelig. Musikken er ikke så alt for bra, men det gjør ikke noe. Det er egentlig livet jeg gleder meg aller mest til. Jeg er litt spent, litt nervøs. Mat og søvn kommer til å bli vanskelig, for å ikke snakke om total mangel på personlig hygiene. Kjenner allerede jeg gleder meg til å dusje når jeg kommer hjem. Det er vel en del av opplevelsen.

Men det blir gøy. Det blir det. Kanskje jeg ser noen bloggere jeg følger? Da skal jeg løpe bort å rope; "HEI! Jeg leser bloggen din, den er kjempebra!" - Vi har alle godt av litt kleinhet.

Nå nærmer jeg meg ferdig pakket, og bortsett fra biten hvor jeg ikke kan skjønne hvordan jeg skal få plass til alt sammen i min fine, lille sekk, så begynner jeg å nærme meg klar. Det ser ut som jeg har pakket for en måneds ferie, ennå jeg bare skal være borte i seks dager. Og alt skal jo være med hjem igjen også.

Denne sommerferien tror jeg blir fin. Blir ikke lei meg om den blir litt som bildene ovenfor. Jeg krysser fingrene for fint vær. Kryss dem gjerne dere også, og ønsk meg lykke til. Bilder og minner (for livet?) kommer vel senere.

Enn så lenge;

God sommerferie!

- Kristin

Flower Power VS Cake Time!

Det er så mye jeg vil skrive i dag. Det har vært en sånn litt styggfin uke, med både opp og ned, hit og dit. Bergogdalbane all the way. Slik er livet mitt litt for tiden.

Jeg prøver å fokusere på de søtfine tingene, og ikke de dumstygge.

Og dere vet jo hvor godt jeg liker lister!

Så jeg tenkte jeg skulle skrive en liste over de å så herlige tingene jeg har sett, hørt og opplevd den siste uka.

Som for eksempel...

♥ Hvordan jeg slapp unna muntlig eksamen i dag! Som vil si at jeg ikke kom opp i noen eksamen i VG1. Klager ikke!

♥ At det er så mange flinke bloggere der ute, og hvordan de inspirerer meg alle som én. Blant annet dette herlige innlegget av Ine, som handler om kroppen vår og hvordan vi må ta vare på den. Tøffe Ine.

♥ Det at det snart er sommer, selv om været tilsier noe annet. Jeg tror jeg unner de som kom opp i eksamen en regnværshelg, også satser vi på strålende sol etter det.

♥ At min bror er kommet hjem fra Trondheim, og skal bo her ett år. Det blir man glad av. Jeg har jo savnet han (sånn, bittelitt bare).

♥ Hvordan jeg skyller Mette en tjeneste, etter å ha skrevet et blogginnlegg om hennes nyeste bokanbefalinger, hvor jeg endte opp med å bestille seks av dem! De kom på lørdag. Har lest en allerede og er halvveis inn i neste. 

♥ Jeg har endelig fått øynene opp for en del fine ingredienser jeg aldri har brukt før, og annledning min fars 50årsdag (gratulerer pappa!), så bakte jeg sjokoladekake med kokos, appelsinkake, gulrotmuffins og blåbærmuffins. Alt er lagd fra bunnen av, og for å skryte litt; Det ble veldig veldig godt.

♥ At jeg herved er ferdig med alle vurderinger på skolen, og at jeg ikke kunne vært mer glad for karakterene mine. Så deilig å gå ut av VG1 og være 100% fornøyd med mine egne prestasjoner.

♥ Og sist, men ikke minst, huset vårt er herved blitt en botanisk hage. Ikke nok med vår nye fascinasjon for matplanter (rosmarin, mynte...) - i tillegg har faren min fått hele fire blomsterbuketter i dag.

Ja.


Jeg tror dette skal bli en finfin helg, jeg.

Og jeg håper av hele mitt hjerte at dere får det samme!

(Takk trillioner takk for alle kommentarene på søndagens innlegg, dere er så utrolig fine)

- Kristin

Er dere der ute?

Snart sommer, og vi er i gang med siste innspurt på skolen. Fritid er det lite av, men man tar den når man har den. I mellom samfunnsfagpugging og nervøsitet før eventuell eksamen, så trenger man enkelte pauser. Da tar man turen innom bloglovin.

Både fineste Mariell og nydelige Karen delte denne fine lista med meg i dag. Jeg likte den så godt at jeg ville fylle den ut selv! Men så tenkte jeg; "Hvem skal lese den da?"

Og plutselig, så savnet jeg så inderlig å skrive blogg. Og ha noen å dele med, når en har noe man vil si. Egentlig burde jeg ikke skrive noe her. Jeg skriver jo ikke egentlig blogg lenger?

Men vet dere hva? Jeg tror jeg skriver likevel jeg. Jeg vet ikke om noen fortsatt følger denne bloggen, eller om noen egentlig bryr seg. Men nå er det snart sommer, jeg er lei av skole, og jeg vil lage et innlegg. Punktum, finale.

generelt:

navn: kristin 

piercinger: niks, bare et hull i hvert øre. i tillegg til de vanlige så klart. 

tatoveringer: ikke det heller. men kanskje en dag? 

lengde: 170 cm nøyaktig. ikke mer og ikke mindre. ganske greit. hverken høy eller lav.  

skostørrelse: 39-40 på den gjennomsnittlige sko, 50 i støvler og 99 i skøyter. 

hårfarge: blonde for life! og stolt av det. 

fregner: lite av dem gitt. 

motto: ...la det svinge?  

forelska? hadde jeg bare vært så heldig. 

skulle du ønske at du bodde et annet sted? ikke om sommeren. om vinteren? ja. 

syns du at du er attraktiv? syns du? 

hvilken shampo bruker du? den lettest tilgjengelige. 

hvilken parfyme bruker du? det er mange! men veldig glad i j'adore.  

hva er du redd for? å aldri finne en måte å kombinere venner, familie, skole og karakterer, alenetid, kjæreste (?) og psykisk helse. good luck.  

liker du å vaske? joda. jeg føler meg alltid så flink etterpå.  

liker du bergogdalbaner? klart! Tusenfryd, here I come!

seinaste:
filmen du leide? hmm, vi leier aldri filmer lenger. kjøper dem bare billig. 

filmen du kjøpte? film vet jeg ikke, men jeg kjøpte nylig andre sesong av Big Love. 

personen du ringte? Åsil! angående skole som vanlig. 

personen som ringte deg? Astrid. feilringing av alle ting.  

tv-program du så? South Park! 

person du tenkte på? må vel bli Åsil. hvorav grunnen til at jeg ringte henne.

favoritt:
låt: i dag? Stay av Hurts. 

greia å gjøre: kline. definitivt kline. eventuelt sove. 50/50. 

sport: fotball. på tv'en da så klart. 

klesplagg: sommerkjoler. og tights. 

film: walk the line, brockeback mountain, the secret life of bees, pride and prejudice... 

vin: kremt. har jeg lov å uttale meg her? 

serie: nå er det Big Love og Mad Men, men jeg har sett det meste og likt mye.

har du nokon gong:
grått over en gutt? faktisk ikke! 

grått over ei jente? jaja, definitivt. 

løyet for noen? hvem har ikke det? 

vært i slagsmål? barneskolen. 

blitt arrestert? ikke i nærheten. flink pike. 

truffet noen fra internett irl? ja, det har jeg jo. kanskje ennå flere i ferien.

antall: 

ganger du har vært forelska? aldri aldri aldri aldri aldri. men kanskje snart? 

ganger hjertet ditt har knust? ti tusen ganger i en milliard små biter. men det er av helt andre grunner. 

hjerter som har knust på grunn av deg? ingen som har innrømmet det åpent. 

jenter du har kyssa? utallige. 

personer fra barneskolen du fremdeles har kontakt med? kontakt som i venner? en, og hun er den beste jeg har. 

ganger navnet ditt har vært i avisa? kanskje to? med fotballaget fra barneskolen og etter en forestilling i niende klasse.

seneste: 

boka du leste? jeg leser Before I Fall nå, av Lauren Oliver. les den.  

personen du fikk e-post av? filmweb.no. jeg vant ingen konkurranse. 

personen du fikk brev av? brev? oi. nei det er lenge siden det! 

personen du fikk sms av? he who shall not be named. 

gangen hele familien din spiste middag sammen? da broren min er i Trondheim, så må vel det bli i påskeferien. i teorien spiser vi aldri middag sammen hele familien. eevee er som oftest ute. 

greia du kjøpte? frossenpizza. tells det?

Og der ble det en liten hilsen fra meg, en finfin liste, og noen av mine siste flickrfavoritter i en smekk.

Jeg vet ikke helt hva jeg gjør med bloggen nå jeg. Kanskje jeg kommer innom med et innlegg en gang i blant? Når inspirasjonen synger og savnet stiger? Om dere fortsatt er der ute, hva synes dere?

Kristin

En siste takk, før sceneteppet lukkes

Gjenkjenner du følelsen av at det er noe du egentlig har virkelig lyst til, samtidig som du føler at det ikke er riktig tid og sted?

Som at du er forelsket i en gutt, men skygger unna, fordi du har for mye annet i livet ditt?

Som at du gjerne vil dra til Syden, men ikke har ikke penger og heller ikke vil dra fra familien?

Som at du ønsker et år fri, men føler at du ikke kan forlate jobb og studier?

Den velkjente følelsen av ambivalens. Du må ta et valg. Du vil så gjerne. Likevel er det noe som holder deg tilbake. Noe som forteller deg at det ikke er riktig tidspunkt. Det kommer andre gutter. Syden får vente til en annen gang. Studier og jobb går foran ferie.

Slik er det for meg nå.

Jeg var usikker da vi startet denne bloggen. Trodde aldri jeg kom til å like det. Men det gjorde jeg. Det var fantastisk gøy å skrive. Alle kommentarene vi fikk. Følgere som kom. Lenge føltes det som en lettelse. Jeg ble tvunget til å fokusere på positive ting, da jeg kanskje trengte det mest.

Det er fortsatt gøy. Kommentarene er like fine. Jeg blir like glad når vi får nye følgere.

Men selve skrivingen?

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Det blir mer tvang enn kos å produsere et innlegg. Enn så lenge vi bare skrev om forskjellig temaer i tretti-dagers utfordringen, da gikk det greit. Men så skrev jeg noe personlig-innlegget, og det er bare ikke det samme lenger. Jeg klarer ikke å bare skrive om hverdagen min. Om ubetydelige (men likevel så viktige) temaer.

Å skrive hjalp meg med å tenke på andre ting, men jeg vil ikke tenke på andre ting lenger. Jeg føler jeg skyver unna problemene mine. Og det er ikke det jeg trenger nå. Jeg trenger å ta tak i dem, løse dem, og bli ferdig med denne drittsykdommen. Og det klarer jeg ikke ved å skrive innlegg om notatbøker og tentamener. Jeg vil ikke ha noen sykdomsblogg. Dette skulle være en positiv blogg, og det har den vært.

Jeg beklager at dette kommer så brått på, men sammen med Åsil har jeg funnet ut at det er det beste. Jeg er og blir evig tilhenger av bloglovin, og kommer selvfølgelig til å fortsette å lese og kommentere på andres blogger.

Tusen trillioner takk for alle kommentarer og alle som har lest! Det betyr så himla mye, og jeg kommer aldri til å glemme det. Det har hjulpet. Virkelig. Men jeg vet, med hundre prosent sikkerhet, at dette er riktig valg for meg nå.

Masse cyberspaceklemmer til dere, og tusen takk for oss.

- Kristin (og Åsil)

______________________________________________________________

Kristins små, fine ting

Siste dag:

- Å vite at man har gjort riktig valg.

<3

Happy Easter!

Påskeferie, endelig. På en måte er jeg så lykkelig at jeg vurderer å legge meg ned å dø av glede, på den annen side ikke. Det er selvfølgelig herlig med en uke fri, men jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av å ikke være helt fornøyd.

Helt ærlig? En uke holder ikke. Jeg lengter bare etter sommerferien. Men det har vært en lang dag, en lang uke, og jeg håper det føles annerledes i morgen.

For første gang på mange uker kan jeg sove så lenge jeg bare vil! Tidlig i seng, sent opp. Det er planen i morgen. Tenker jeg står opp i tolv-tiden, selv om jeg trolig kunne sovet i hundre år... menmen. Om hundre år kan jeg sove i hundre år, og deretter hundre år til. Enn så lenge får jeg prøve å utnytte dagene som de er!

Jeg vil faktisk spørre dere fininger om en liten tjeneste. I forrige uke, da jeg var sørpe forkjøla og hjemme fra skolen, kom søteste mamma hjem med en liten gave til meg.

Denne nydelige notatblokken!

Den er så skjønn og fin og helt blank, og jeg elsker den virkelig. Problemet er:

Hva skal jeg bruke den til?

Den må brukes til noe litt fint. Noe spesielt. Kan ikke bare skrive ned hvilke lekser jeg skal gjøre, eller når jeg har prøver. Men jeg vet ikke hva. Har dere noen gode forslag?

Jeg ønsker alle sammen en super påske, ferie eller ei, også satser vi på nydelig vær, fine mennesker, masse god mat og masse hvile!

God påske!

- Kristin

I dag er alle bildene mine egne, overraskende nok...

 

Kristins små, fine ting

Dag tre:

- Hva ellers? 

Påskeferie!

Og det skal bli bra!

Les! Les! Les!

Da er det første onsdag, hvor jeg skal fortelle om en av bloggene jeg leser. Nå har det seg slik at jeg leser veldig mange blogger, og hver og en leser jeg fordi de enten er utrolig søte, triste, vakre, morsomme eller rett og slett en blanding av alle fire.

Jeg var veldig usikker på hvem jeg skulle velge i dag. Brukte seriøst en liten evighet på å finne det ut. Men, det kommer mange onsdager, og jeg må jo begynne et sted. Hvorav grunnen til at man starter med en jeg nå har følgt ganske lenge, og som er både søt, vakker og morsom. Sjelden særlig trist, mest søt.

Jeg snakker selvfølgelig om fineste Maren, og hennes fantastiske blogg Puddersky!

Liker rosa, muffins, å skrive lister, te, blomstermønster, sjokolade, litteratur og romantikk, og drømmer om at verden var som i Stars Hollow.

Og hvis du liker slike ting, noe jeg definitivt gjør, så må du bare lese Maren sin blogg, for den er noe av det fineste jeg noen gang har vært borti!

Maren skriver så herlig om alt mulig søtt, og jeg elsker hvordan humøret mitt stiger ti hakk i det jeg entrer bloggen hennes. Det er nesten så jeg ikke vil gå ut derifra igjen! Sånn sett er designet litt likt vårt. Litt fluffy og rosa (!) med pasteller og kjærleik.

Jeg vurderer sterkt å flytte inn den dagen hun flyttet til et av sine drømmehus, hvordan hun legger ut historier som får deg til å smile fra øre til øre, og hvordan hun elsker å lese like mye som meg, og anbefaler fine bøker man bare må få lest snart (notat til seg selv; løp og kjøp)!

Som om ikke det var nok, så skriver hun de søteste kommentarer på innleggene mine, og jeg håper virkelig jeg gjør gjengjeld når jeg skriver mine. Jeg blir så ubeskrivelig glad av alle kommentarer jeg får, og Maren er gjerne først ute med en av sine nydeligste, som gjør meg helt varm i hjertet.

Maren, jeg liker deg.

Løp og les!

-Kristin

__________________________________________________________________
Bilder stjålet fra Maren sin blogg!

Kristins små, fine ting

Dag to:

- Sol! Ah, legger dere merke til hvordan humøret bare stiger med en gang?

Tentamen + De små tingene i livet

Engelsktentamen. Det er rart det med tentamener, og eksamener for den saks skyld. Man gruer seg så sinnsykt dagen før. Det verker i brystet. Hodet føles så tungt. Fullt av mer eller mindre unødvendig fakta. Du sliter med å sove. Vil egentlig bare gråte. Så du gjør det. Gråter til det ikke er tårer igjen. Du vet ikke helt hvorfor. Kanskje fordi du bare er sliten. Fordi du fortsatt ikke er helt frisk etter forrige uke. Du vil så inderlig at det skal være ferie, men så er den fortsatt så langt unna.

Så våkner du. Trøtt og sliten. Slumrer klokka. Ti minutter til. Du haler deg opp av senga. Har ikke lyst, men gjør det likevel. Litt frokost, null sminke, ullgenser. Tentamen, tross alt. Ingen som bryr seg om hvordan du ser ut i dag. Bare deg selv. Du grynter litt til speilbildet ditt, men du er for trøtt til å ta på mascara. Litt pudder dekker gårsdagens tårer. Går ut døra. Regn. Flott. Dette bør bli bra. Bagen din er tyngere enn tyngst. PC, lader, ordbok, mat, vann... du vil virkelig bare snu. Men du snur ikke. Det er ikke den du er. You're a fighter, not a quitter. Løper for å ikke komme for sent. Så sitter du der. Alt ligger klart. Du skjelver litt. Ikke av kulde. Læreren kommer og spør om det går bra med meg. Jaha, tenker jeg. Det er så tydelig altså. Jeg sier det går greit. Jeg skal gjøre så godt jeg kan. Så får vi oppgaven. Har dere hatt den følelsen? Du får oppgaven. Ser ned på valgmulighetene. Kjenner hvordan hjernen sakte men sikkert tar inn ordene på papiret, og det eneste du klarer og tenke er:

Crap.

Slik var det i dag. Første valgmulighet: Artikkel. Øh, nei. Andre mulighet: Artikkel. Niks. Tredje mulighet: Artikkel. Stønn. Heldigvis (og man takker gudene) var fjerde valgmulighet en Novelle. Jeg er vanligvis ganske så stø på artikler, men når hjernen ikke helt fungerer, så er en faktaartikkel ikke så fryktelig fristende. Derfor ble det en fem siders lang novelle. Ikke gikk det bra, men det gikk ikke til helvete, og det var sånn sett mer enn jeg hadde håpet på.

Rart det der. Du er liveredd kvelden før, også kommer du på skolen, tar tentamen, og det går egentlig helt greit. Plutselig er du bare ferdig. Hva nå?

I dag skal jeg bare sitte her. Stirre på regnet. Synes litt synd på meg selv. Jeg er nemlig president i Sutreland. Jeg tar gjerne i mot innbyggere, bare vit at hver torsdag er det obligatorisk sippemøte, og på søndager lager vi klageboller og gnålekake.

Eller kanskje jeg skal ta meg sammen. Følge min bli-i-bedre-humør-liste. Se en film, spise litt sjokolade, lese, danse, synge.

Jeg satser på det siste.

Som en begynnelse kan vi se på noen av de fine tingene her i livet. De små tingene som er så herlige, men som er så vanskelig å tenke på når man sitter midt oppi alt det tunge.

Ikke vet jeg helt hva jeg skal skrive om fremover. Har masse ideer, men ikke vet jeg hva dere vil lese om heller. Jeg tror jeg bare skriver jeg. Rett fra hjertet og alt det der. Det eneste jeg har planer om er at jeg hver onsdag skal presentere en blogg jeg leser, også smålurer jeg litt på om designet skal endres litt her inne etterhvert. Noe mer sommerlig. Men jeg vet ikke helt. Hva tror dere?

Som inspirasjon fra little things, skal jeg nederst i hvert innlegg skrive én eneste positiv ting. En liten ting. Og sammen skal det danne min lille liste, som jeg kan se på de dagene det trengs.

Fine tirsdagskvelder til dere alle!

- Kristin

_____________________________________________________________________

Little things fra little things

Kristins små, fine ting

Dag én:

- Å være ferdig med tentamen!

En liten takk, og litt informasjon.

Nå har tiden kommet for å skrive avslutningsinnlegget her på bloggen. Men fortvil ikke, alle dere fine mennesker som har fulgt oss, kommentert så mye og bidratt til at denne bloggen har vært kjempemorsom å skrive. Det er ikke hele bloggen som avsluttes, kun 30-dagers utfordringen som vi har holdt på med til nå! Jeg og Kristin har skrevet (omtrent) annenhver dag om tretti forskjellige temaer, men nå er vi ferdige. Det innebærer også litt omstruktureringer her inne. Vi kommer fortsatt til å være to stykker, men siden denne bloggen kanskje har vært litt mer Kristin sin blogg enn min, vil den nok også bære preg av det i fremtiden. Kristin kommer til å blogge ganske så ofte, siden hun er så ivrig og flink, også skal jeg prøve å komme med et par innlegg i ny og ne. Vi kommer ikke til å blogge om bestemte temaer, men i stedet blir det mer normal blogging, uten tøyler og restriksjoner.

Egentlig vil jeg bare si takk. Denne bloggen har vært morsom å skrive, både for meg og Kristin. Jeg vil takke dere som har lest og kommentert, hvem kunne trodd at vi kunne få så mange fine kommentarer på det vi skriver! Dere tar dere bryet med å lese, og per i dag er vi faktisk oppe i hele 45 følgere! Hurra, det hadde jeg aldri forventet.

I tillegg til dette må jeg selvfølgelig takke Kristin. Min kjære, kjære bloggpartner og besteveninne. Hun skriver jo som dere vet helt fantastisk bra. Jeg elsker å lese innleggene hennes, de har både fått meg til å le og gråte. Innlegget hun skrev på fredag må selvfølgelig nevnes for seg. Kristin, du er så tøff og jeg er så stolt av deg. Vet jeg har sagt det før, men jeg mener det virkelig.

Det har vært en fornøyelse å være med på denne bloggen, jeg gleder meg til fortsettelsen! Tusen takk alle sammen, og for å være litt ekstra klisjefull: Vi blogges!

- Åsil


Bilder hentet herfra.

Noe personlig.

Jeg vet dette innlegget er lengre enn langt, og jeg skjønner at man får lyst til å grine bare man ser det, men vær så snill – les det selv om. For min skyld.

Jeg var virkelig usikker på om jeg vil legge ut dette. Det var ikke intensjonen. Ikke planlagt. Jeg hadde tenkt til å skygge unna alt sammen. Bare skrive rundt det. Men det blir og skrive rundt en del av meg selv. Det blir å lyve, å skjule, å fortrenge. Og det vil jeg ikke. Da forsvinner hele poenget. Litt av poenget med bloggen var å utdype meg selv. Utforske grensene mine. Jeg kan ikke utforske noe som helst hvis jeg ikke er hundre prosent ærlig. Det er vel en fin måte å avslutte en tretti dagers utfordring på. Dette er i alle fall det mest utfordrende innlegget jeg har skrevet. Og dersom dere leser det nå, da har jeg vel trykket på publiser innlegg. Da ligger jeg trolig i fosterstilling på rommet mitt, som en annen pasient fra galehuset.

Har noen av dere hatt den vennen? Dere vet hvem jeg snakker om. Du møter henne under en tung periode i livet ditt. Hun plukker deg opp. Pusher deg litt. Ikke hardt. Bare litt. Slik at du kommer deg på føttene igjen. Hun stryker deg på kinnet. Legger håret ditt bak ørene. Hun smiler så pent. Du misunner henne litt, for hun er jo så flott. Akkurat som deg, sier hun. Akkurat som deg.

Dere blir bedre og bedre venner. Hun blir med deg hjem etter skolen. Drar med deg på café. Hver gang du drar på trening. Hun sitter der og inspirerer deg, med store ord og fine tanker. Hun roser deg for hvor flink du er. Hun forteller deg hvor bra alt skal bli. Nå som dere har møtt hverandre. Andre legger også merke til henne. De roser henne, slik hun roser deg. De skryter av hvor god innflytelse hun har på deg. Hvor mye sterkere du har blitt siden hun kom inn i livet ditt.

Hun blir din aller beste venn. Andre har ikke så stor betydning lenger. Du trenger dem ikke. Ikke enn så lenge du har henne. Hun er med deg overalt nå. Hun overnatter hver kveld. Dere ligger våkne hele natta. Dere bare prater. Eller ikke egentlig. Hun prater. Du lytter. Hun pusher deg fortsatt. Men hardere. Du kjenner hvordan hun dytter deg i ryggen. Det gjør nesten litt vondt, men det trengs. Det vet du jo. Det sier hun jo. Hun har rett. Du er ikke bra nok. Du vil bli bra! Men ikke enda. Du må jobbe hardere. Så du jobber hardere. Du blir bedre. Men hun fortsetter å pushe deg.

Det er lenge siden du har møtt noen andre. De spør deg jo ut, men du svarer alltid nei. Du er opptatt, Du har planer. Du orker ikke uansett. Du er sliten. Du kjenner det på hele kroppen. Du har ingen energi lenger. Det er fordi du er for svak, sier hun. Du prøver ikke hardt nok. Du skulle så inderlig ønske du fikk være litt i fred, men hun vil ikke la deg gå. Hun holder deg så hardt rundt armen. Hun klemmer til du får røde merker rundt håndleddene. Det gjør vondt, sier du. Det er bra, sier hun.

Dere drar aldri på café lenger. Ikke på fest. Ikke i bursdager. Du orker ikke å dra. Hun lar deg ikke dra. Hun er der når du trener. Ikke bra nok. Når du er på skolen. Ikke bra nok. Når du gjør lekser. Ikke bra nok. Når du dusjer. Ikke bra nok. Snart er det alt du kan tenke på. Du er svak, teit, dum, stygg. Du må bli bedre. Mye bedre. Du er ikke verdt noe som helst. Du er ekkel. Du får lyst til å spy av deg selv. Hun klemmer, pusher. Det svimler for deg. Du er helt utslitt. Men du jobber på. Peser på. Bare jobbing, bare trening, ingen mat, ingen venner. Bare deg og henne. Hele tiden. Ikke bra nok.

Plutselig er ikke alle andre så begeistret for henne lenger. De baksnakker henne. Sier stygge ting. Prøver å få deg til å gi slipp på henne. Hun er ikke verdt det, sier dem. Hun er ikke bra for deg. Du prøver å forklare at de ikke kjenner henne, at de ikke vet hvem hun er. Men de hører ikke på deg lenger. Du er ikke viktig for dem. De vil ikke at du skal bli så flott som du kan bli. De er misunnelige på deg. Så de prøver å dytte henne vekk. Du vil ikke. Du nekter. Hun nekter.

De introduserer deg for nye venner. De sier at de kan hjelpe deg. De kan gjøre deg bedre. Men du stoler ikke på dem. Hun kan gjøre deg bedre, hun kan hjelpe deg. Men de vil ikke la deg ha henne lenger. De prøver å ta henne fra deg. De nye vennene dine skal hjelpe deg. Men de hjelper ikke i det hele tatt. De dytter, du snubler. De stikker, du gråter. De plukker, du falmer. De prater, du prater. Og du prater og du prater og du prater. Plutselig er det ikke bare hun som pusher deg, men de pusher deg også. Du blir dratt i to forskjellige retninger. Du vet ikke hvilken vei du skal gå. Alt blir bare tyngre. Det blir for mye. Det gjør så inderlig vondt.

Men så kommer det til et punkt. Du innser at disse nye vennene dine har rett. Du jobber for hardt. Du fortjener ikke å slite deg ut. Du er jo så fin som du er. Du hører at de sier det, men du tror ikke helt på dem. Ikke enda. Men du vil så gjerne tro. Tenk om. Tenk om du ikke trenger å være så perfekt? Tenk om dette holder? Tenk om du er bra nok fra før? Hun prøver å holde igjen. Hun slipper ikke taket. De røde merkene er der fortsatt. Men de er svakere. Du kjenner dyttingen i ryggen, du hører henne prate til deg hver kveld. Men du faller ikke lenger når hun slår deg. Du snur ryggen til når hun skriker. Du blir litt sterkere. Hun litt svakere. Du holder dine nye venner i hendene. De klapper deg på skuldrene. Stryker deg på kinnet. Legger håret bak ørene dine.

Snart er du tilbake til start. Men ikke helt. Du bærer med deg noe spesielt. En byrde. En tung byrde, men samtidig en byrde som gjør deg litt visere. Litt sterkere. Du gir ikke helt slipp på de nye vennene dine. Du trenger dem ennå. Du vet de ikke vil være der for alltid, men en liten stund til. Det er det som er så fint med dem. De drar ikke sin vei. De er der enn så lenge du trenger dem. Du har dine gamle venner tilbake igjen. Det er forbausende hvor lenge de ventet på deg. De tar deg i mot med åpne armer, ennå du har vært borte så lenge. Kanskje de vet du gjorde en feil? Kanskje de bare elsker deg. Det er nok en blanding.

Jeg kjenner henne fortsatt. Hun er fortsatt med meg. Når jeg trener, når jeg spiser, når jeg dusjer. Når jeg drar på café, når jeg er i bursdag, når jeg sover. Men grepet rundt armen min er mye svakere. Merkene er helt falmet. Hun bare holder meg. Løst. Jeg kan rive meg ut av grepet. Men jeg er ikke der helt ennå. Det nærmer seg. Noen ganger glemmer jeg at hun er der. Oftere og oftere. Snart kan jeg slippe henne helt. Det frister. Jeg vurderer sterkt å gi henne en skarp høyrehook. Sende henne tilbake til helvete, hvor hun hører hjemme. Hvor hun kom fra. Men det kommer ikke til å skje. Jeg kommer til å takke henne for tiden vi har hatt sammen. Hun har gjort meg bedre. Slik hun lovet. Jeg er sterkere, tryggere, modigere. Jeg kan takle litt mer nå. På grunn av henne. På grunn av alt hun dro meg igjennom. Jeg skal vinke farvel, og hun skal vinke tilbake.

Hun er på vei til nye marker. Hun skal finne nye venner. Venner hun kan pushe, slik hun pushet meg. Jeg skulle ønske jeg kunne stoppe henne, men det går ikke. Hun vil alltid finne noen nye. En ny, fjorten snart femten år gammel jente. Litt skjør, litt svak. Mest redd. Og hun vil stryke henne på kinnet, legge håret bak ørene...

To år med anoreksi. Snart ferdig nå. Jeg gråter med tanken på den neste jenta som blir berørt av det helvete, som jeg og så mange andre har vært igjennom. Ja, det har gjort meg sterkere. Ja, det har gjort meg smartere. Ja, jeg ville gitt alt jeg eide for å ikke ha kastet bort to år av livet mitt på å føle meg som et verdiløst vrak. Fuckings pointless piece of shit. Jeg og alle andre der ute er søren meg verdt mer enn det.

Så gjør meg en tjeneste, okei? Når dere hører henne, når dere hører hun komme mot deg, når dere ser det fine smilet – prøv å se bak det. Ikke la henne lure dere. Ikke la henne ta kontrollen. Søk hjelp. Det er da du er sterk. Det er da du er modig. 

 

Styrke ligger ikke i å aldri falle, men i å reise seg opp når man først gjør det.

-Kristin

Fine ting på mindre fine sykedager!

Long time no see! Mens Åsil har vært opptatt med bursdagsfeiringer og det fantastiske fine - kalt mattematikk, har jeg selv vært utslått på sofaen med det ennå mer fantastiske fine - kalt forkjølelse. Motivasjonen til å skrive har vært lik null.

Hater, hater, hater å være syk. Jeg er herved transformert til en 90 år gammel dame. Øynene mine svir. Jeg kan ikke puste gjennom nesa. Ikke kan jeg bruke nesespray heller. Jeg har for lengst overgått ti dagers grensa. Ørene mine er tette. Trolig må jeg snart vurdere å skaffe meg høreapparat. Stemmen min? Hvilken stemme, sa du? 

I dag (et par dager på etterskudd), skal jeg egentlig skrive om et sted som er fint å være. Vel, det er jo enkelt. Akkurat i dag kunne jeg tenkt meg å være; Anywhere but here. Jeg hadde gitt mye (Les; Alt!) for å ikke sitte i stua, småsyk med fjorten pledd. Tenk å være på en strand i syden nå? På safari i Sør-Afrika?

Helt ærlig, så kunne jeg like så godt vært akkurat her. I lille, kalde Norge. BARE jeg ikke var forkjølet. Jeg er president i å synes synd på meg selv. Men så blir jeg irritert, fordi det er folk som har det mye verre enn meg.

Så, i stedet for å fokusere på alle stedene jeg kunne ha vært og alle tingene jeg kunne ha gjort, så skal jeg heller fokusere på hva jeg kan gjøre for å bli i bedre humør her og nå!

Fem ting jeg gjør, for å bli i bedre humør!

(Rim, faktisk... i dag er man i storslag)

1)

Jeg sender melding til venninnene mine, eller sutrer til dem på facebook, og får fine og søte kommentarer tilbake. Her snakker vi maksimal utnyttelse av det du har. Jeg snakket blant annet til fine, fine Åsil i sted. Kommenterte selvfølgelig hvordan jeg i min nåværende tilstand er lettere døv, blind og stum. Åsil skrev tilbake at jeg er en søt, gammel dame. Takk for det.

2)

Jeg søker på katter på weheartit og flickr. Hvis ikke disse bedårende, nydelig, supersøte sakene her gjør deg i bedre humør, så er du enten Adolf Hitler eller allerede død. 

3)

Når jeg er hjemme får jeg alltid dødsdårlig samvittighet fordi jeg ikke er på skolen. Fordi jeg ikke får med meg ting og fordi jeg får fravær. Men så minner jeg meg selv på at jeg egentlig er et fantastisk godt menneske. Jeg kunne tross alt dratt på skolen og smittet alle andre? Så hadde alle sammen sittet hjemme med dårlig samvittighet i stedet. Du er flink du, Kristin. Kjempeflink.

4)

Jeg går i tur og orden inn på damnyouautocorrcect, fml og antijoke, og humøret stiger som en romrakett. 

Eller sånne "fine" som den her:

Today, I heard my sister masturbating in her room. I took the dog around the block to get out of the house, and I came back to see her leaving her room... my electric toothbrush in her hand. FML

Skitten humor...

5)

Jeg hører på finfinfin musikk som Damien Rice og Tori Amos, eventuelt leser de bøkene jeg aldri får lest ellers, mens jeg drikker varm saft og spiser melkehjerter og anisboller. Jeg er tross alt syk!

Hvis ingenting av dette hjelper, så går jeg bare opp og legger meg nedpå litt. En time senere er jeg ikke bare litt mer uthvilt, jeg har i tillegg fratatt både meg selv og familien min en time ekstrem sutring. Ennå bedre? Jeg er én time nærmere frisk.

Håper alle dere der ute er friske og raske og koser dere i sola. Send meg en liten tanke og spis en is.

-Kristin

Alle bilder er linket!

Ferieferieferieferieferieferie!

Nå burde jeg egentlig øve til fransk. Grammatikkprøve i morgen.

Jeg takker de hellige makter - i høyden, i kjelleren, i de sultne ånders verden, eller hvor søren dere enn befinner dere...

Det er snart påske! To og en halv uke igjen bare!

De siste ukene har jeg planlagt min egen begravelse, sånn en-to-tre ganger, p.g.a. trolig dødsfall i nærmere tid, grunnet alt for mye skolearbeid. 

Måtte skolen lenge brenne, sier jeg, også skriver man blogg i stedet.

Jeg har for lengst planene for påsken klare.

I påsken

Skal jeg

Gjøre

Ingenting.

Nå sitter dere kanskje og tenker «Uff, så kjedelig da...»

Det trenger dere ikke å gjøre.

Jeg er nemlig SUPERGLAD!

Jeg har lengtet etter påsken siden... vel, siden første mandag etter vinterferien faktisk. Og ja da, det hadde vært fantastisk flott å reise til le Paris magnifique!

 

Eller til the oh-so enchanting London!

Selv om jeg i disse dager helst kunne tenkt meg varme strender og solbrune venner...

Men, denne påskeferien tar jeg virkelig med hele mitt hjertet til takke med å være hjemme. Jeg blir gjerne litt småstressa, litt sliten, av å reise, og hvis det er noe jeg ikke trenger nå, så er det å være sliten. Jeg får heller drasse med meg mamma til både Paris og London i sommerferien. Kanskje dra på en liten helgetur? Eller to? Eller fem?

Plan for påsken?

Sove, lese, dra på café, sove, dra på shopping, sove, gå på yoga, gå turer i sola, sove, plage broren min, plage Eevee, sove litt mer, lese litt mer, (øve til mattetentamen...), og sove litt til.

DET skal blir bra det!

Og når påskeferien er over?

To måneder til sommerferie!

Positive thinking, people.

Positive thinking.

- Kristin

Alle bilder er liiiinket, lalalalalalalalala.