Ferieferieferieferieferieferie!

Nå burde jeg egentlig øve til fransk. Grammatikkprøve i morgen.

Jeg takker de hellige makter - i høyden, i kjelleren, i de sultne ånders verden, eller hvor søren dere enn befinner dere...

Det er snart påske! To og en halv uke igjen bare!

De siste ukene har jeg planlagt min egen begravelse, sånn en-to-tre ganger, p.g.a. trolig dødsfall i nærmere tid, grunnet alt for mye skolearbeid. 

Måtte skolen lenge brenne, sier jeg, også skriver man blogg i stedet.

Jeg har for lengst planene for påsken klare.

I påsken

Skal jeg

Gjøre

Ingenting.

Nå sitter dere kanskje og tenker «Uff, så kjedelig da...»

Det trenger dere ikke å gjøre.

Jeg er nemlig SUPERGLAD!

Jeg har lengtet etter påsken siden... vel, siden første mandag etter vinterferien faktisk. Og ja da, det hadde vært fantastisk flott å reise til le Paris magnifique!

 

Eller til the oh-so enchanting London!

Selv om jeg i disse dager helst kunne tenkt meg varme strender og solbrune venner...

Men, denne påskeferien tar jeg virkelig med hele mitt hjertet til takke med å være hjemme. Jeg blir gjerne litt småstressa, litt sliten, av å reise, og hvis det er noe jeg ikke trenger nå, så er det å være sliten. Jeg får heller drasse med meg mamma til både Paris og London i sommerferien. Kanskje dra på en liten helgetur? Eller to? Eller fem?

Plan for påsken?

Sove, lese, dra på café, sove, dra på shopping, sove, gå på yoga, gå turer i sola, sove, plage broren min, plage Eevee, sove litt mer, lese litt mer, (øve til mattetentamen...), og sove litt til.

DET skal blir bra det!

Og når påskeferien er over?

To måneder til sommerferie!

Positive thinking, people.

Positive thinking.

- Kristin

Alle bilder er liiiinket, lalalalalalalalala.

Smil to the people

Når man har litt feber, er sånn halvveis forkjøla og egentlig bare vil dukke langt ned i et mykt teppe og se på Scrubs, kan det være litt vanskelig å skrive et blogginnlegg om smiling. Eller, "post et bilde av deg selv når du er kjempeglad/smiler." Jeg som er så glad i bilder av meg selv. Tror jeg har kameraallergi eller noe, ansiktet mitt har visst en tendens til å vri seg i de merkeligste grimaser hver gang jeg sanser et kamera innen 100 meters radius.

Likevel satt jeg med ned og bladde gjennom utallige facebookbilder og gamle albumer lagret på min kjære mr. mac, noe som faktisk gjorde meg i veldig godt humør. Hele Åsil-er-litt-syk-og-trøtt-og-vil-ikke-gjøre-lekser-følelsen forsvant, fordi jeg faktisk fant mange bilder som gjorde meg veldig glad.

Som dette. Meget vakkert. Nyttårsaften for et år siden, Thor spiser sjokoladepudding mens jeg kveler ham, Tuva er søt. 

Eller dette. Første festen etter jeg hadde begynt på videregående. Glade mennesker, dansing til Kaizers, The Kooks og Tom Waits. 

Dette bildet gjorde meg også litt glad. Da jeg aller først fikk meg speilreflekskamera fant jeg ut at jeg skulle gå rundt i gatene i Århus og ta bilder av fremmede som holdt hender. Litt rart, men litt koselig også. 

Så til tross for at de fleste bilder av meg inneholder et ganske så anstrengt, falskt smil, fikk disse bildene meg til å smile ordentlig. De inneholder minner og mennesker jeg er veldig glad i, mennesker som alltid får meg til å smile ekte smil i stedet for falske kamerasmil.

Sånn skal jeg smile. Hele tiden, tusen millioner ganger. Jeg skal smile smil som er så store at det nesten ikke går ann, men det går likevel. Jeg skal le til jeg gråter eller får meg sixpack. Kanskje begge deler.

For smiling er så fint. Kanskje noe av det aller fineste som finnes.

Ha en fin kveld alle sammen, tenk på noe fint og smil så mye dere kan. Det skal jeg.

Let's put a smile on that face!

Nå nærmer det seg snart slutten på vår fantastisk utfordrende utfordring.

Dag nr. 25/30.

Et bilde der du er kjempeglad/smiler.

Nå har jeg gått gjennom alle facebook bildene mine, i et forsøk på å finne det "rette" bildet.

Det var ikke der.

Føler alle portrettbildene der man smiler blir litt falske. Litt sånn: "Ja, jeg har det fint og er glad og livet er flott og tralalalala...."

Når man virkelig er glad? Når man virkelig er et hundre prosent uoverfladisk lykkelig...?















Er når man kjører med hest og slede til tiende klasse ballet, forfrosne med røde neser.

Og når man tar photoshoots i sola med sin aller beste venn.


Det er når man endelig fullfører grunnskolen etter ti (lange) år.

Eller når man sover på bussen til Polen.

Det er når man ser på bilder fra gamle dager.

Og noen fra ennå gamlere dager...

Og deretter ser på nyere bilder, og oppdager at man faktisk har forandret seg litt likavel.

Det er når man lengter tilbake til sommerferien, og ser frem til at den kommer atter en gang.























Eller de gangene man ser på bilder av sine beste venner som små, og skulle av hele sitt hjerte ønske man kjente dem den gang...

Og selvfølgelig, de gangene man viser seg fra sin aller beste side, og trøster seg selv med at man tross alt er vakker på innsiden!


Håper alle andre der ute har store smil, fine smil, sære smil, smil full av ståltråd, smil full av smilehull, smil full av sjokolade og smil full av grønne blader mellom tennene.

Det finnes nemlig ingen stygge smil.

Alle smil er fine.

Bare smilet er ekte.

Pose!

- Kristin

___________________________________________________________________________
Alle bilder er private, hehe, åpenbart...

"I can tell that we are gonna be friends" - Jack White.

I dag skal jeg skrive et innlegg om Kristin. Søte, herlige, fine Kristin som har rukket å bli en av mine aller beste venner på de åtte korte månedene jeg har kjent henne. Jeg har både gledet og gruet meg til å skrive om henne, gledet meg fordi hun er så fantastisk fin og fordi jeg virkelig har lyst til å fortelle henne akkurat hvor kul hun er. Samtidig så lurer jeg veldig på hvordan jeg skal få det til? Hvordan skal jeg, gjennom et lite blogginnlegg, klare å beskrive Kristin og fortelle alt det jeg vil fortelle om henne? Kristin kan nemlig ikke egentlig beskrives med ord. Man må møte henne, snakke med henne, le med henne, se henne danse på fest og gi henne en klem.

Første gangen jeg så Kristin var den aller første dagen på Asker Videregående. Jeg var kjempenervøs, første skoledag og ingen kjente i den nye klassen. Jeg la merke til Kristin før jeg snakket med henne. Jeg husker at jeg tenkte at hun var innmari pen. Litt for pen til at jeg egentlig turte å si hei. Så var det tid for speed-dating. Et fantastisk, ganske så kleint påfunn fra vår kjære norsklærer. Jeg stotret meg gjennom utallige samtaler med like mange pinlige tausheter. Så kom jenta med det lange blonde håret og det store smilet og satt seg ned ved siden av meg. "Åå, så fin neglelakk du har!" sa Kristin. Jeg ble kjempeglad, ikke egentlig fordi hun hadde komplimentert min mintgrønne neglelakk, men fordi jeg endelig hadde funnet en person som ikke begynte samtalen med det samme kjedelige: "Hei, jeg heter det og jeg gikk på den ungdomsskolen." Kristin smilte og snakket hele tiden, og var kjempesøt. Det viste seg visst at jenta ikke bare var pen, hun var også kjempemorsom og veldig sprudlende.

Det gikk noen uker av videregående. Jeg følte meg litt utilpass, kjente ikke så mange og var ikke helt sikker på hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg likte den nye klassen min kjempegodt, men jeg er nemlig verdensmester i å være superklein, så det tok litt tid før jeg følte at jeg ble kjent med noen helt ordentlig.

Så var det tre jenter jeg merket at jeg likte ekstra godt. Emily, Astrid, og Kristin. Kristin har en kjellerstue som er full av levende lys og helt syke mengder filmer. Dit ble jeg invitert, og jeg var lykkelig over å ha klart å få meg så fine venner. Vi hadde vel egentlig bestemt oss for å se en film, men med en gang vi begynte å snakke forsvant timene så fort at klokka var fire om natta før jeg visste ordet av det. Vi snakket og snakket, lo masse og det var ingenting som var flaut. Det ble ikke siste kvelden som ble tilbragt nede i den lune kjellerstua med stearinlys, masse godteri og endeløs prating. Jeg var så glad for at jeg hadde møtt så fine folk. Det er det ikke ofte man gjør.

Her er et bilde av finingen i sitt rette element. Toro Brownies og Kristin går hånd i hånd. Bare så dere vet det så lager hun de beste Toro-browniesene jeg har smakt. 

Sånn gikk det altså til at jeg ble kjent med Kristin. Jeg hadde fått meg en veninne å gå på café med hver lørdag, en jeg kunne le med i kjedelige mattetimer, en som er gal nok til å stå opp halv seks om morgenen for å dra på yoga med meg og en som alltid smiler, selv de dagene hvor verden faller ned i hodene våre og alt er like kjedelig og teit som revnede strømpebukser og mordersnegler.

Jeg tror nok at Kristin er en av de aller tøffeste menneskene jeg har møtt. Hvis verden slår Kristin i trynet slår hun bare verden bare enda hardere tilbake, helt til den endrer kurs og sola skinner igjen. Hun tenker positivt selv de dagene de fine tankene må tvinges fram, for det blir tross alt mye bedre da. Jeg beundrer henne så utrolig mye for at hun klarer å være sånn, og jeg skulle ønske jeg kunne være mer som henne. Kristin er søt og nerdete, hun vet alt om Pokemon og er helt utrolig smart. Hun sender lange tekstmeldinger som gjør meg så glad, så glad. Man kan alltid stole på Kristin, man kan alltid regne med en klem om ting går litt dårlig. Det er så mye fint å si om den jenta at jeg ikke aner hvor jeg skal begynne. Jeg er ufattelig glad i henne, og jeg synes at alle fortjener å ha en Kristin som sin bestevenn. Desverre er ikke alle så heldige, men det er søren meg jeg. Jeg er helt sykt, sykt heldig.

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Vil skrive masse. Kunne sikkert sittet her hele resten av natta og bare skrevet. Kristin, Kristin, Kristin, Kristin! Du er så kul. Jeg er så glad for at jeg er vennen din, for at du er min venn.

Ingenting jeg kan skrive her kan egentlig forklare for dere akkurat hvor bra Kristin er. Det er umulig.

For hun er bra. Hun er så jævlig bra.

- Åsil

 



     

God only knows what I'd be without you

Åsil, Åsil, Åsil.

Dere er advart. Dette innlegget er langt og usammenhengende, om en person så ubeskrivelig som noen ubeskrivelig kan være.

Jeg kan ikke helt skjønne hvordan jeg skal kunne skrive et innlegg om en som Åsil. Hun er ikke typen du forklarer med to ord. Ikke hundre heller. Ikke femhundre. Dette innlegget er på 999 ord. 999 ord er ikke nok. Jeg kunne egentlig skrevet en bok om Åsil. Likevel har jeg bare kjent henne i åtte måneder. Oi! Så lite! Når sant skal sies, så er det flere av mine flotteste, herligste venner jeg har kjent i mindre enn det. Vet dere hvem som introduserte meg for disse vennene? 

Første skoledag. Asker videregående. To ord: Sykt skummelt! Jeg var skikkelig nervøs. Jeg kjente ingen. Hadde ikke kommet i klasse med noen av vennene mine. Så vidt ingen bekjente. Første dag besto selvfølgelig av bli-kjent leker. Ingen fag, nei. En av lærerne arrangerte det man kaller Speed dating. Hørt om det? Alle sitter to og to. Halvparten blir sittende på pulten sin, mens den andre halvparten flytter seg videre fra person til person. Man får to minutters prate-tid. To minutter? Trodde de virkelig man fikk noe større inntrykk på to minutter?

Jeg flyttet meg. Åsil satt der. Det var selvfølgelig ikke første gang jeg så henne. Ansikt til ansikt, ja, men jeg hadde så klart stalket henne på facebook. Jeg følte meg skikkelig sær. Gikk inn og så på alle i klassen. Så fort de slapp klasselistene. Senere fant jeg ut at alle andre hadde gjort det samme. Husker jeg syntes Åsil var så fin på profilbildet. Med blomst i håret og alt. Husker jeg sa det til Pernille. Husker jeg gledet meg til å møte henne. 

Også møttes vi da. Hele settingen var jo akward, og det eneste jeg fikk frem var: «Åh, jeg elsker neglelakken din!». Eller noe sånn. Konge, Kristin. Skikkelig klasse. Åsil sa noe som: «Øøh...åh, takk...» Og jeg følte meg som tidenes største, tilbakestående tulling. I ettertid har hun sagt hun synes jeg var kjempesøt. Løgner.

De første dagene satt alle jentene sammen i kantina. Her snakker vi sånn ti-tyve stykker presset sammen rundt et lite bord. Alle skulle liksom bli kjent med hverandre, noe som funket dårlig. Jeg hilste sikkert på en femti ulike mennesker, og klarte å memorere navnet til to-tre av dem. Var alt for opptatt av å stotre frem de samme frasene: «Hei, jeg heter Kristin, jeg gikk på Risenga, jeg går i 1STE, jeg er en grønnsak...». Fikk aldri med meg andre sine navn. 

Men etter flere arrangerte filmkvelder, turer til Sandvika og selvfølgelig mange storefri, så begynte det å synke inn, og slik det alltid er, falt folk inn i forskjellige grupper. Man begynte å henge litt mer med enkelte enn andre. Åsil var med Astrid og Emily. Jeg? Jeg var utenfor. Eller, det føltes sånn. Lenge. Det virket alltid som de fant på ting uten meg. Hadde små, interne vitser. Jeg var et lettere nervøst nervevrak, som ikke turte å åpne meg skikkelig og ikke helt skjønte hva jeg gjorde galt. Ikke er jeg helt sikker hvordan, skulle ønske jeg visste det, men på et eller annet vis snudde jeg på det. Jeg fortalte litt mer. Åpnet meg litt mer. Var litt tøffere. Litt sterkere.

Så, pga en viss felles interesse (kalt festing...), havnet Åsil, Astrid, Emily og jeg i bursdagen til Thor og Camilla. Åsil sine venner. Denne går under topp ti av mine beste kvelder. Helt sant. På festen møtte jeg Thor, Camilla, Marie, Ylva og Tuva. Fem utrolig herlige, fantastiske venner av Åsil, som nå er fem utrolig herlige, fantastiske venner av meg. I tur og orden drar vi (i ulike sammensettinger) på yoga, på shopping, på trening, på café, på fest, på filmkvelder... Slik som i dag. Yoga og café med Åsil, Tuva, meg og Pernille. Fininger.

Så slik møtte jeg Åsil. Slik ble vi de vi er i dag. Slik ble det til at jeg har en venninne som jeg kan stole 100% på. En venninne som har gitt meg flere nye venner. Mye latter, mange tanker. Hva kan jeg si om Åsil? Vi er egentlig ganske forskjellige, samtidig er vi ganske like. Åsil er litt smartere enn meg, litt mer filosofisk, litt mer nerdete og litt mer kreativ (Mye mer kreativ...). Åsil er skolenerd, som faktisk synes nynorsk er morsomt og finner skydannelse fascinerende. Jeg er mer geek i form av dataspill og Pokémon. Åsil diskuterer mer. Hun har ofte mer å si. Jeg bryr meg mindre, og foretrekker «la oss være enig om å være uenig». Åsil blir ikke enig før hun har oss på sin side. Hun elsker å fotografere. Gjør det alt for sjelden. Prøver å tvinge henne til å fotofrafere meg. Hun kler seg i blomster og flagrende skjørt. Lager fine kaker til bursdagen min. Jeg har nylig gjort henne yoga-frelst, som jeg elsker, for nå har vi fast yoga + café rutine hver lørdag. På fredag drasset vi oss på yoga før skolen. Sto opp en og en halv time tidligere enn vanlig. Og vi likte det faktisk (yoga-biten, ikke stå-opp-biten).

Herregud, jeg aner ikke hva jeg skal skrive for noe. Hva jeg skal velge ut. Ingenting holder. Det er så alt for mye å si. Skulle ønske jeg kunne skrive bedre. At jeg kunne forklare bedre. Men ord er ikke nok.

Åsil, du er for kompleks. For fullstendig, forbløffende full av fakta og følelser og fred og frihet og forbauselser.

Vil dere vite hva Åsil er?

Hvem hun er?

Åsil er en fantastisk-super-herlig-utrolig-nydelig-sta-vakker-morsom-sinnsvak-søt-sprø-inspirerende-nerdete-vimsete-og-totalt-hundre-prosent-slående seksten år gammel jente!

Som jeg elsker.

Bare så du vet det.

- Kristin

P.S:

Ingen bilder av Åsil, nei. Hvorfor? Fordi Åsil dreper meg hvis jeg legger ut stygge bilder (ikke at de finnes), og siden jeg ikke aner hvilke bilder hun snakker om + det faktum at jeg ikke vil dø med det første. I stedet, masse fine flickr bilder som er herlige og inspirerende – akkurat som Åsil.

Om verdens beste lille venn.

Dette er en historie om en liten katt. Han heter Nusse og jeg er veldig glad i ham.

Sommeren 2001 var lille Åsil på sju år på besøk på Jæren med familien sin. Vi bodde på gården til pappas fetter, et sted vi pleide å feriere hver sommer. Akkurat den sommeren fortalte de som bodde på gården at de hadde lagt merke til en rar, liten katt som pleide å vandre rundt i nærområdet. Nå hadde den visst bosatt seg i garasjen deres, sovende på et lite teppe med gule og hvite ruter. Det som var merkelig med akkurat denne katten, var at den i motsetning til de andre gårdskattene var ekstremt glad i mennesker, og veldig selskapssyk. De visste ikke hvor den kom fra, den var mest sannsynlig blitt forlatt av moren sin eller en tidligere eier. Jeg ble selvfølgelig kjempenyskjerrig og løp ut for å hilse på det lille dyret.

Det var kjærlighet ved første blikk. Katten var det skjønneste, lille vesenet jeg noen gang hadde sett. Han strøk seg konstant inntill leggene mine, og lot meg holde ham i timevis. Dessverre var han så fryktelig, fryktelig tynn. Det var nok ingen som hadde gitt lille pus mat på mange uker. Jeg husker at jeg kunne holde rundt midjen hans med to av mine små barnefingre. Jeg lekte med den lille katten under hele oppholdet vårt på gården. Jeg kalte ham Nusse, fordi jeg trodde han var en jente. Da vi etterhvert fant ut at han var en gutt fortsatte vi like godt å kalle ham Nusse, til tross for at navnet er en smule femi.

Så kom dagen før vi skulle dra. Jeg grudde meg kjempemye til å si hadet til min søte, nye bestevenn. Rett før jeg skulle legge meg den siste kvelden overhørte jeg en samtale mellom de voksne. Det var ingen i området som kunne ta seg av Nusse, og han var jo så tynn å skrøpelig. Nei, det beste var nok å avlive ham, så slapp han lidelsen. På det tidspunket visste jeg ikke at vanlig prosedyre for avliving av katter der i området er å slå dem i hodet med en stein. Ingen stille og rolig bortgang der, nei. Da jeg fikk høre om lille pus sin skjebne, ble jeg så fortvilet at jeg gråt og gråt i flere timer. Mamma og pappa skjønte at jeg var lei meg, og de hadde jo også blitt glad i pusen. Så husker jeg at mamma kom opp til meg på rommet der jeg skulle sove, og sa: "Hvis den katten fortsatt er der i morgen, så skal vi ta ham med hjem. Hvis han ikke stikker av, så lover jeg at Nusse skal få være med hjem til oss."

Den natta sov jeg nesten ikke et sekund. I fem-seks tiden dagen etter spratt jeg opp og løp ut med hjertet bankende i halsen. Han måtte jo være der, han var nødt til å bli med oss hjem! Jeg fant ham ikke med en gang, og jeg husker godt hvor fortvila jeg ble. Så hørte jeg det, små mjauelyder langt borte. Der kom han. Med små, raske katteskritt kom han løpende mot meg over gårdsplassen. "Jeg har fått en katt," tenkte jeg. "Jeg har fått verdens aller, aller beste kattepus!"

Jeg tok Nusse på fanget og tviholdt på ham i alle de lange timene til mamma og pappa hadde pakket bilen og vi var klare for å dra. Nusse ble satt inn i bilen i et lite kaninbur vi fant på låven. Han sov alle de fem timene det tok å kjøre hjemover, helt utslitt av sult.

Det var historien om hvordan jeg fikk verdens fineste lille venn. Nå er han ti år gammel, og er fortsatt like kosete og søt som alltid. Det beste han vet er tunfisk også liker han å se på Ut i Naturen. (Det er ikke tull, jeg har aldri sett et dyr bli så oppspilt over et TV-program noen sinne). Nusse er en sånn katt som kommer å legger seg på hodeputa mi om natten, og som man kan klemme og kose på i timevis uten at han blir utålmodig. Da jeg var mindre pleide jeg å fortelle ham alle hemmlighetene mine. Jeg forestilte meg at han skjønte det, og at han alltid var på min side hvis jeg hadde kranglet med noen.

Hei, pus. Du er det fineste som finns.