Jeg vet dette innlegget er lengre enn langt, og jeg skjønner at man får lyst til å grine bare man ser det, men vær så snill – les det selv om. For min skyld.
Jeg var virkelig usikker på om jeg vil legge ut dette. Det var ikke intensjonen. Ikke planlagt. Jeg hadde tenkt til å skygge unna alt sammen. Bare skrive rundt det. Men det blir og skrive rundt en del av meg selv. Det blir å lyve, å skjule, å fortrenge. Og det vil jeg ikke. Da forsvinner hele poenget. Litt av poenget med bloggen var å utdype meg selv. Utforske grensene mine. Jeg kan ikke utforske noe som helst hvis jeg ikke er hundre prosent ærlig. Det er vel en fin måte å avslutte en tretti dagers utfordring på. Dette er i alle fall det mest utfordrende innlegget jeg har skrevet. Og dersom dere leser det nå, da har jeg vel trykket på publiser innlegg. Da ligger jeg trolig i fosterstilling på rommet mitt, som en annen pasient fra galehuset.
Har noen av dere hatt den vennen? Dere vet hvem jeg snakker om. Du møter henne under en tung periode i livet ditt. Hun plukker deg opp. Pusher deg litt. Ikke hardt. Bare litt. Slik at du kommer deg på føttene igjen. Hun stryker deg på kinnet. Legger håret ditt bak ørene. Hun smiler så pent. Du misunner henne litt, for hun er jo så flott. Akkurat som deg, sier hun. Akkurat som deg.
Dere blir bedre og bedre venner. Hun blir med deg hjem etter skolen. Drar med deg på café. Hver gang du drar på trening. Hun sitter der og inspirerer deg, med store ord og fine tanker. Hun roser deg for hvor flink du er. Hun forteller deg hvor bra alt skal bli. Nå som dere har møtt hverandre. Andre legger også merke til henne. De roser henne, slik hun roser deg. De skryter av hvor god innflytelse hun har på deg. Hvor mye sterkere du har blitt siden hun kom inn i livet ditt.
Hun blir din aller beste venn. Andre har ikke så stor betydning lenger. Du trenger dem ikke. Ikke enn så lenge du har henne. Hun er med deg overalt nå. Hun overnatter hver kveld. Dere ligger våkne hele natta. Dere bare prater. Eller ikke egentlig. Hun prater. Du lytter. Hun pusher deg fortsatt. Men hardere. Du kjenner hvordan hun dytter deg i ryggen. Det gjør nesten litt vondt, men det trengs. Det vet du jo. Det sier hun jo. Hun har rett. Du er ikke bra nok. Du vil bli bra! Men ikke enda. Du må jobbe hardere. Så du jobber hardere. Du blir bedre. Men hun fortsetter å pushe deg.
Det er lenge siden du har møtt noen andre. De spør deg jo ut, men du svarer alltid nei. Du er opptatt, Du har planer. Du orker ikke uansett. Du er sliten. Du kjenner det på hele kroppen. Du har ingen energi lenger. Det er fordi du er for svak, sier hun. Du prøver ikke hardt nok. Du skulle så inderlig ønske du fikk være litt i fred, men hun vil ikke la deg gå. Hun holder deg så hardt rundt armen. Hun klemmer til du får røde merker rundt håndleddene. Det gjør vondt, sier du. Det er bra, sier hun.
Dere drar aldri på café lenger. Ikke på fest. Ikke i bursdager. Du orker ikke å dra. Hun lar deg ikke dra. Hun er der når du trener. Ikke bra nok. Når du er på skolen. Ikke bra nok. Når du gjør lekser. Ikke bra nok. Når du dusjer. Ikke bra nok. Snart er det alt du kan tenke på. Du er svak, teit, dum, stygg. Du må bli bedre. Mye bedre. Du er ikke verdt noe som helst. Du er ekkel. Du får lyst til å spy av deg selv. Hun klemmer, pusher. Det svimler for deg. Du er helt utslitt. Men du jobber på. Peser på. Bare jobbing, bare trening, ingen mat, ingen venner. Bare deg og henne. Hele tiden. Ikke bra nok.
Plutselig er ikke alle andre så begeistret for henne lenger. De baksnakker henne. Sier stygge ting. Prøver å få deg til å gi slipp på henne. Hun er ikke verdt det, sier dem. Hun er ikke bra for deg. Du prøver å forklare at de ikke kjenner henne, at de ikke vet hvem hun er. Men de hører ikke på deg lenger. Du er ikke viktig for dem. De vil ikke at du skal bli så flott som du kan bli. De er misunnelige på deg. Så de prøver å dytte henne vekk. Du vil ikke. Du nekter. Hun nekter.
De introduserer deg for nye venner. De sier at de kan hjelpe deg. De kan gjøre deg bedre. Men du stoler ikke på dem. Hun kan gjøre deg bedre, hun kan hjelpe deg. Men de vil ikke la deg ha henne lenger. De prøver å ta henne fra deg. De nye vennene dine skal hjelpe deg. Men de hjelper ikke i det hele tatt. De dytter, du snubler. De stikker, du gråter. De plukker, du falmer. De prater, du prater. Og du prater og du prater og du prater. Plutselig er det ikke bare hun som pusher deg, men de pusher deg også. Du blir dratt i to forskjellige retninger. Du vet ikke hvilken vei du skal gå. Alt blir bare tyngre. Det blir for mye. Det gjør så inderlig vondt.
Men så kommer det til et punkt. Du innser at disse nye vennene dine har rett. Du jobber for hardt. Du fortjener ikke å slite deg ut. Du er jo så fin som du er. Du hører at de sier det, men du tror ikke helt på dem. Ikke enda. Men du vil så gjerne tro. Tenk om. Tenk om du ikke trenger å være så perfekt? Tenk om dette holder? Tenk om du er bra nok fra før? Hun prøver å holde igjen. Hun slipper ikke taket. De røde merkene er der fortsatt. Men de er svakere. Du kjenner dyttingen i ryggen, du hører henne prate til deg hver kveld. Men du faller ikke lenger når hun slår deg. Du snur ryggen til når hun skriker. Du blir litt sterkere. Hun litt svakere. Du holder dine nye venner i hendene. De klapper deg på skuldrene. Stryker deg på kinnet. Legger håret bak ørene dine.
Snart er du tilbake til start. Men ikke helt. Du bærer med deg noe spesielt. En byrde. En tung byrde, men samtidig en byrde som gjør deg litt visere. Litt sterkere. Du gir ikke helt slipp på de nye vennene dine. Du trenger dem ennå. Du vet de ikke vil være der for alltid, men en liten stund til. Det er det som er så fint med dem. De drar ikke sin vei. De er der enn så lenge du trenger dem. Du har dine gamle venner tilbake igjen. Det er forbausende hvor lenge de ventet på deg. De tar deg i mot med åpne armer, ennå du har vært borte så lenge. Kanskje de vet du gjorde en feil? Kanskje de bare elsker deg. Det er nok en blanding.
Jeg kjenner henne fortsatt. Hun er fortsatt med meg. Når jeg trener, når jeg spiser, når jeg dusjer. Når jeg drar på café, når jeg er i bursdag, når jeg sover. Men grepet rundt armen min er mye svakere. Merkene er helt falmet. Hun bare holder meg. Løst. Jeg kan rive meg ut av grepet. Men jeg er ikke der helt ennå. Det nærmer seg. Noen ganger glemmer jeg at hun er der. Oftere og oftere. Snart kan jeg slippe henne helt. Det frister. Jeg vurderer sterkt å gi henne en skarp høyrehook. Sende henne tilbake til helvete, hvor hun hører hjemme. Hvor hun kom fra. Men det kommer ikke til å skje. Jeg kommer til å takke henne for tiden vi har hatt sammen. Hun har gjort meg bedre. Slik hun lovet. Jeg er sterkere, tryggere, modigere. Jeg kan takle litt mer nå. På grunn av henne. På grunn av alt hun dro meg igjennom. Jeg skal vinke farvel, og hun skal vinke tilbake.
Hun er på vei til nye marker. Hun skal finne nye venner. Venner hun kan pushe, slik hun pushet meg. Jeg skulle ønske jeg kunne stoppe henne, men det går ikke. Hun vil alltid finne noen nye. En ny, fjorten snart femten år gammel jente. Litt skjør, litt svak. Mest redd. Og hun vil stryke henne på kinnet, legge håret bak ørene...
To år med anoreksi. Snart ferdig nå. Jeg gråter med tanken på den neste jenta som blir berørt av det helvete, som jeg og så mange andre har vært igjennom. Ja, det har gjort meg sterkere. Ja, det har gjort meg smartere. Ja, jeg ville gitt alt jeg eide for å ikke ha kastet bort to år av livet mitt på å føle meg som et verdiløst vrak. Fuckings pointless piece of shit. Jeg og alle andre der ute er søren meg verdt mer enn det.
Så gjør meg en tjeneste, okei? Når dere hører henne, når dere hører hun komme mot deg, når dere ser det fine smilet – prøv å se bak det. Ikke la henne lure dere. Ikke la henne ta kontrollen. Søk hjelp. Det er da du er sterk. Det er da du er modig.
Styrke ligger ikke i å aldri falle, men i å reise seg opp når man først gjør det.
-Kristin
Herregud så sterkt! Tårer i augene.. og ord på leppa, som ikkje veit om dei tør å hoppe, men jo: eg kjenner meg litt igjen.. men eg høyrde heldigvis ikkje på ho meir enn ei lita stund, og så forsvann ho før ho fekk skikkeleg tak. Skulle ynskje ho ikkje heldt deg fast så lenge. Skulle ynskje ho ikkje heldt noken fast! Men eg er sikker på at dette innlegget vil gjere ho svakare.
SvarSlettOg dette var ikkje berre ei sterk historie, men vakkert og rørande skrive! Du burde skrive ei bok du også, men ikkje om alt som gjer vondt. Kanskje eit kapittel om det, og så skulle resten av boka handle om det fine i livet, for det er viktig å ta vare på det også <3 Og alle fortenar det fine livet og gledene i det!
Jeg gråter. Gråter på dine vegne. Gråter på alle de som blir tatt av henne sine vegne. Gråter på mine egne vegne. Det er grusomt å kjenne seg igjen i hvert eneste ord, fordi jeg vet hvor forferdelig det helvetet er. At man ikke skal se hvor ødeleggende hun er før det for sent. Du er sterk du, Kristin. Dødssterk. Når jeg blir litt friskere skal jeg også finne styrken til å erkjenne problemet mitt til verden. Jeg tror det er lettere å legge det bak seg om man tørr å innrømme det.
SvarSlettEn dag skal du bli fri fra henne. Det skal du. Du virker som en så utrolig nydelig person. Det lyser så godt gjennom hvert eneste ord du skriver, og med gode venner ved din side kommer du til å klare å hente all den styrke du har til å ta farvel. Tusen takk for at du delte dette, og stå på videre i riktikg retning. Jeg heier på deg! <3 "Det som ikke dreper deg gjør deg bare sterkere".
Kristin. Hvis ikke du skal slå til henne, skal jeg det! Men du er sterk Kristin, obviously. Og ikke minst utrolig flink til å skrive.
SvarSlettJeg fikk tårer i øynene av dette. Ingen fortjener å bli tatt avsted med henne, spesielt ikke deg Kristin, du fortjener alt godt i livet og jeg håper du vil få det <3 Du er en sterk jente med et stort hjerte som viser utrolig mye mot når du deler det med oss. Jeg håper du skjønner at vi som leser kun vil gode ting for deg. Du er utrolig flink til å skrive, og jeg gleder meg til å lese en bok av deg en dag. Fred og kjærlighet til deg, Kristin. Fred og kjærlighet <3
SvarSlettJeg skal holde det kort, for jeg har sagt det før, søster, og jeg sier det igjen; Du er og har alltid vært den sterkeste jenta jeg kjenner. Dette innlegget er i seg selv et bevis på det :)
SvarSletthttp://2.bp.blogspot.com/_9GYkZjQXFjw/TEFA2x9DiRI/AAAAAAAAAq8/AuUYBB78TNY/s1600/25858.jpg
SvarSlett(dinna linken e ikkje noke virus, men eit bilde, og det e eit veldig viktig eit)
Åh, jeg veit ikke hva jeg skal si for å kunne si høyt nok at DU ER FIN. Og så modig gjort av deg, jeg beundrer deg og med tårer i øynene så håper jeg at alt blir godt for deg. Og du skal huske at du gleder så mange med denne bloggen, at du har venner også her som vil oppmuntre deg og til å gjøre dagene litt ekstra fine.
SvarSlettJeg er litt målløs. Du er så bra, Kristin!
Det må det ha tatt mot å skrive dette og publisere det. Jeg har opplevd noe av det samme, men aldri skrevet direkte om det på bloggen. Kred til deg. Jeg går alltid rundt grøten. Tenkte på det tidligere i dag faktisk, siden jeg leser en bok om Karen Carpenter, tenkte på hvor absurd det egentlig er (var) og fikk gåsehud og tenkte 'aldri mer.' Godt det gikk bra med deg!
SvarSlett:)
<3 <3 <3
SvarSlettveldig bra skrevet, og hurra for at det går litt bedre! (det var hvertfall slik jeg tolket det) skulle ønske flere folk turte å skrive om slikt, viktig viktig. er så ille masse som er tabu, man kan nesten ikke en gang si at man er ensom uten å risikere en form for negativ respons..
SvarSlett<3 <3 <3 jeg er ordløs.
SvarSlettFlinke, fine Kristin! Dette var godt skrevet og vondt å lese. Jeg sender deg en elektronisk klem! Jeg er stolt av deg!
SvarSlettJeg skjønner så alt for godt hva du snakker om. Har hatt alt for mange slike venner.Det skjer så gradvis at du nesten ikke legger merke til det selv, men en dag våkner du og innser at du rett og slett har mistet deg selv. Blitt til en person som du egentlig ikke vet hvem er og den du pleide å være eksisterer kun som et svakt minne. Et minne som du ikke er helt sikker om er ren fantasi eller virkelighet.
SvarSlettUff, anyways! Jeg ville bare si hvor utrolig glad jeg ble for kommentaren din! Og at jeg synes inleggene dine er fantastiske :)
For et utrolig sterkt, vondt og vakkert innlegg, Kristin! Du er skikkelig tøff som legger ut dette, og jeg håper virkelig virkelig at det går bedre med deg nå!
SvarSlettMange elektroniske klemmer
Nydelig skrevet, Kristin. Vondt, sterkt, men likevel så utrolig vakkert. Kjenner meg igjen, leser med frysninger og tårer i øynene.
SvarSlettDu er utrolig sterk!! Og nydelig. Og så glad for at ting går bedre for deg <3<3<3
Du er så fin jenta mi, og ingen får fortelle deg motsatt <3 Dette innlegget er et stort skritt i riktig retning, og vær stolt av det! Det er hvertfall jeg! Elsker deg så utrolig mye vennen! <3 Hold hodet høyt <3
SvarSlettFor et fantastisk bra innlegg. Jeg begynte å gråte! det gjør jeg svært sjeldent. Men jeg tror det har med at jeg fikk litt besøk av henne fjor, men jeg klarte å kaste henne ut. Hun banker fortsatt på, og det er fristene å slippe henne inn av og til, men jeg vet jeg må være viljestrekt, eller jeg må faktisk ikke være så viljesterk som hun vil jeg skal være.
SvarSlettMen igjen, utrolig bra skrevet. Jeg tror mange jenter kan kjenne seg igjen, og veldig tøft og beundringverdig av deg å poste et slikt innlegg.
Utrolig bra skrevet! Ble helt borte i det du hadde skrevet.
SvarSlett<3
herregud så bra skrevet, og så fint og sårt. utrolig vakkert. og det e så sant, det e når du innrømme at du trenge hjelp og seie ifra at du e sterk, det e når du vil forandra ting for din egen skyld du e sterk. eg sjøl har kompleks ptsd og vett alt om det å tørra å spør itte hjelp, og nå når eg har gjort det og har fått den hjelpå eg trengte så føle eg meg sterkare enn noen gong ;) fine søte du, ønske dge bare godt i verden og håpe du får det ;)
SvarSlett/ tusen tusen takk snille du, eg blir hoppanes glad faktisk ;)
Kjempeflott skrevet. Jeg forstår at det er tøft å skrive om. Du føler deg så alene med det, og så skal du brette deg ut sånn og fortelle slike personlige ting. Men faktum er at de aller fleste som har hatt anorexi har det sånn. "Flink pike"-sydromet eller "prinsessesyken", det er en grunn for at den også kalles det:)
SvarSlettMen du trenger så absolutt ikke legge deg i forsterstilling i av den grunn, med mindre du ligger sånn til vanlig (som meg, jeg sover sånn)...
Jeg er vedlig glad for at du er på vei ut av hennes kløs, for de blir nemlig skarpere med tiden som går. Ikke for å skremme seg, men etterhvert river hun deg opp innvendig, og tiden det tar for å helbrede de sårene tar så mye lenger tid...
Unnskyld språkbruken, men faen heller:
Kom deg for helvete vekk fra henne, hun er en slu jævel!
Du (den opprinnelige du) er så mye mer verdt enn henne, selv om hun selvfølgelig ikke mener at du er verdt noe så lenge du ikke gjør som hun sier...
Gjør meg en tjeneste, Kristin. Bli forfatter ! Du skriver helt sykt bra, jeg gråt ! Glad i deg, du er så utrolig sterk.
SvarSletthehe, tusen tusen takk søte, ønske deg ein fabelaktig og vakker lørdag ;)
SvarSlett*cyberklem*
Du er en helt fantastisk jente, Kristin! Og jeg håperhåperhåperhåper(!!) at jeg en dag får sjangsen til å møte deg in real life! Det hadde vært så super awesome. Fordi, da kan jeg si til alle kjente og kjære, ukjente og fiender, alle jeg ser og hører at: HEY, jeg har møtt den personen som er flinkest til å skrive. Hun som er så syyykt flink til å sett ord på ting at du får gåsehud.
SvarSlettBlir så motivasjonsfull og lykkelig, men samtidig trist og forbannet av å lese dette. MEN - som du sier, du blir sterkere. Du har blitt sterkere - og det håper jeg for alt i verden at du tar med deg videre i livet. <3 Du er - igjen - fæntæstik.
Jeg har tårer i øynene! Helt ubeskrivelig fantastisk skrevet. Du er utrolig sterk og modig som klarer å kjempe imot stemmen! Har hatt det slik selv, og sliter fortsatt. Håper at jeg en gang klarer å bli like sterk som deg!
SvarSlettdu er utrolig flink med ord. veldig sterkt å lese det du skriver. men jeg kjenner jeg blir så glad for at du klarer sette ord på dette, at folk leser det, at det kan hjelpe andre.
SvarSlettjeg setter veldig pris på ærligheten din. håper du kjenner en styrke i det å være ærlig om ting som har vært vanskelig. jeg kan av egen erfaring si at det hjelper og styrker.
Så utrolig bra skrevet! Kjente meg faktisk veldig igjen med den venninna, ei slik har jeg hatt, men fikk nye etter en litt for lang tid. Sykt hvor likt det egentlig var med det du har skrevet!
SvarSlettDu er fin og sterk, søte <3
SvarSlettDu takler tingene, og det står det utrlig mye respekt av!
Jeg satt som mange andre med tårer i øynene da jeg leste dette, og det sier litt om hvor mye du klarer u få frem ved bruken av ord.
Fantastisk bra skrevet Kristin! Sitter her med frysninger nedover ryggen! Du har virkelig fått frem hvordan det kan føles. Likte spesielt hvordan hun beskriver at "vennen" kom til henne med smil om munnen, strøk henne over skinnet og la håret hennes bak ørene. Dette gjennspeiler hvordan en SP kommer snikende inn i livene våre som den mest fantastike vennine, men med tiden viser det seg at hun ikke er lik førsteintrykket. Dennen veninnen vil oss ikke noe godt, den vil bare leve ut sine grusomme og uoppnålige fatasier igjennom fustrerte og usikre jenter! Syntes denne teksten burde utgis i et blad/bok eller lignende, slik at flere kan få lese denne teksten.
SvarSlettTil DEG,og alle andre jenter som har fått besøk av denne "vennen", STÅ PÅ VIDERE, ikke la dere knekke av en falsk venn! Livet har så mye mer å by på <3
Marie
Utrolig bra skrevet, og kjempetøft av deg å publisere noe så personlig.
SvarSlettVanskelig å si noe mer her nå som ikke allerede har blitt sagt, men du er bra! ♥
Hehe, ja facebook kan vær gøy ;)
SvarSlettNå kom det noen tårer her... Du skriver så sterkt, så vakkert, så ærlig. Du er modig! Og jeg ønsker deg av hele mitt hjerte en lykkelig fremtid, en frisk fremtid. :) Lykke til, du er sterkere enn henne!
SvarSlettJeg har lest dette innlegget to ganger. Elsker det. jeg tenkte på det på vei til Hamar i dag.
SvarSlettØnske om en fantastisk uke blir sendt til deg også :)
ja, noen gonger e det det besta som fins!
SvarSlettønske deg og ein fabelaktig uka søte ;)
Åh, tusen takk, Kristin! Tenk om alle lesarar hadde vore som deg - så positive, gledesspredande, og oppmuntrande! Det kjem nok fleire utdrag, dikt, og noveller ja ;)
SvarSlettOg dei bileta på bloggen som ikkje er opplyst om kjelde til, er det eg som har tatt.. det er ikkje så mange av dei som er mine på bloggen endå, men no har eg fått igjen fotograferingsiveren, så kjem nok mange framover :)
kjære søte Kristin, tusen tusen takk! ja nå e våren her, eller idag føles det jo litt som sommer iogmed at d e 24grader i solå ;) stakkars Leia (bikkjå), hu syns det e altfor varmt og klare kje slutta å pesa, hehe!
SvarSlettkjære kristin, du er så flott.
SvarSlettHERLIGA london Kristin, dine kommentarer e så fine, hjerta mitt blør (på ein god måte)! snille søte du, lukk igjen øynene dine og forestill deg at eg klemme deg, for det gjør eg, akkurat nå ;)
SvarSlettheilt enig kristin, sånne som bare skrive fuck og andre ting e kje så fint, det e dessa kunstneriske greiene som e fint ;)
SvarSlettja me får håpa solå vise seg fram imårå ;)
tusen tusen takk snille du, eg blir så glad at eg ikje klare å slutta å smila ;)
Kristin, jeg beundrer deg veldig! Gråt på slutten, du er veldig flink til å sette ord på ting. Du hjelper også andre ved å la dem kjenne igjen den følelsen, og kvittet seg med den vennen du snakket om. Tusen Takk for at du tok mot til deg til å legge ut dette innlegget!
SvarSlettVeldig bra skrevet, ble liksom helt borte i historien din.
SvarSlettEt utrolig flott innlegg! Husk at du er din egen beste venn! :)
SvarSlettEtt kjempe fint innlegg Kristin! Du skriver utrolig bra og jeg misunner deg for ditt mot til å skrive om dette. Du er en herlig jente <3
SvarSlettHilsen Anne :)
Du, jeg vet ikke helt hva jeg kan si, men jeg vil si takk for at du hjalp meg å forstå litt bedre! Har aldri lest noen lignende beskrivelse, og jeg føler meg heldig som har fått lese. Du er modig!
SvarSlettJeg er målløs. Jeg sitter her med tårer i øynene, full av beundring for deg. Du er så modig! Så sterk. Så flott og flink. DU ER SÅ FIN.
SvarSlettLenge leve Kristin!