fredag 18. februar 2011

Det var en gang...

Unnskylder så meget for manglende innlegg i går. Både min bloggpartner og meg sjøl druknet i matematikk, så vi sykmeldte oss for dagen. Fra nå av står vi igjen sterkt. Håper dere ikke ble dypt såret av vårt fravær. Vi forstår at det må ha vært tungt.

I dag skal jeg skrive om fem ting jeg elsket da jeg var yngre. Forsåvidt elsker jeg flere av disse tingene den dag i dag, men det er vel irrelevant? Vi sier det vi.

Altså...

Først, det mest innlysende;


1) Pokémon! The definition of my being, to the bottom of my heart...

Jeg lurer noen ganger på hva dere egentlig tror om meg. Jeg er ikke så barnslig som jeg fremstilles som. Virkelig. Bare spør Åsil! Faktisk er jeg utrolig moden. Til tider.

Pokémon har vært min forkjærlighet fra første episode. Innrømmer dessverre (med dyp forakt for meg selv) at jeg ikke har sett mer enn opp til niende sesong, men slik er det altså. Jeg har derimot sett nærmest alle de fantastiske filmene. Fine fine filmer. Jeg kunne alle pokémonene på rams, i riktig rekkefølge, jeg kunne si når de utviklet seg og hvilke angrep de kunne. Doktorgrad i pokémon hadde jeg (har jeg). Har selvfølgelig spilt alle spillene en-to-tre (tolv) ganger hver. Jeg eier også et tonn pokémonkort, men nesten ingen spillekort. Masse samlekort (glins!), men spillekort hadde jeg aldri. Hvorfor? Vel, åpenbart, hvorfor skulle man spille bort noe som innebar pokémon? Hallo?


2) Bratz! A «waste» of money in the bottom of my closet...

Alle vet hva Bratz er? Ikke? Bratz er små dokker med store hoder. Store hoder. Bredden er fire ganger så stor som midjen. Mer eller mindre. Ellers er de relativt velproporsjonerte. Ikke sånn som Barbie som trolig hadde dødd av ryggproblemer, hadde hun vært en virkelig person. Bratz hadde bare vært ekstremt intelligente. Stort hode – stor hjerne. Jeg har brukt enormt mye penger på en haug av dokker som nå ligger nederst i en boks, og som tvilsomt kommer til å bli brukt igjen. Derimot ga de meg mye glede. Pernille, Ellen og jeg lekte konstant med bratz. Vi dro på fest, og fikk kjærester, og ble superstjerner... dagen etter startet vi på nytt igjen. I en alder av nærmere ti (tolv) år, sluttet vi. Det ble vel for barnslig. Pernille og jeg passet likevel på å maltraktere dem ekstra godt først. Mine ser ut som deformerte demoner. Fine greier.


3) Popmusikk! Oops, I did it again...

Ja da. Som de fleste andre jenter hadde jeg min pop-periode. Britney sto jo høyt. Shakira var også et stort idol. Beyonce og. Jeg var ikke gammel nok til å skille mellom pop, hip-hop og r&b på den tiden. Ikke rart, alt høres jo likt ut uansett. Likevel kan jeg innrømme at Christina Aguilera var et av mine største idoler, og hun har jeg faktisk stor respekt for i dag. Tøff dame med dritbra stemme, som står på sitt og er seg selv. Hun er vel den eneste popartisten jeg kan stadfeste som «fortsatt hørbart» av mine tidligere forkjærligheter. Jeg hadde kjendismania, og rommet mitt var tapetsert med plakater av alle mulig sangere. Vet du hva som henger der i dag? Bilder fra skolen, av venner og familie. Fint å vite at jeg har fått mer perspektiv med årene. 


4) Playstation! One sky, one destiny...

Jeg lekte kanskje med bratz, men jeg var også guttejenta som sparket fotball med guttene og spilte playstation med broren min. Spill som Final Fantasy, Dark Chronicle og Kingdom Hearts ligger i mitt hjerte for evig og alltid. Problemet er at jeg er elendig i playstation. Eller, ikke elendig, men ikke flink. Det er en grunn til at alle mine spill har tre års aldersgrense. Hjernekapasiteten min er ikke høy nok til å overstige syvårsgrensen. De spillene jeg spilte var «Barbie: Race and Ride» og «Barbie: Supersports». Sier det litt? Jeg så alltid på Martin spille. Jeg elsket det, fordi jeg forelsket meg i historiene og karakterene. Særlig noen spesielle karakterer. Jeg ønsket at verden var som spillene, akkurat slik jeg ønsket at pokémon var virkelig. Store deler av barndommen min gikk til å drømme meg bort. Tøft å vokse opp å få virkeligheten slengt i fleisen. Men den kan være fin den og. Virkeligheten. Du må bare se magien i den. 


5) Verdens aller aller aller beste venn! Fordi ingenting vil være det samme uten deg...



Pernille, Pernille, Pernille.

Pernille møtte jeg i barneparken, to år gamle, små og veldig dumme. Vi ble tidlig venner, men selvfølgelig var venner på barnehagestadiet litt annerledes enn venner i dag. Det gikk noe i duren: «Hei, jeg heter Kristin! Skal vi være bestevenner?» Men vi holdt da sammen. I barnehagen var Pernille rebellen. Hun klatret på taket og så på nakne damer med sot i fjeset. På barneskolen var det min tur. Jeg banket opp guttene og slo hjul i trynet på kompisen til broren min (han har aldri likt meg siden). Senere ble vi litt mer jevne. Vi gikk i samme klasse på ungdomsskolen, men til videregående forlot hun meg til fordel for Bleiker. Hun er forresten veldig smart, så ikke tro noe annet. Mye smartere enn meg. Pernille er den personen jeg kan fortelle mest (alt) til i hele verden, hun er den søteste, nydeligste, kuleste, stiligste, utroligste jenta på denne jord, og jeg kommer til å savne henne intenst neste år, for da drar hun til USA (!), og jeg får ikke se henne på ti måneder. Bare over skype. Dersom du leser dette er du advart, Pernille. Du skal bli spammet ned med meldinger, e-post, mobil, skype, face – you name it.

Men jeg elsker deg.
_______________

Det er deilig å være seksten år. Det er deilig å være selvstendig. Det er deilig å kunne kontrollere seg selv, sine tanker og følelser, sine meninger og ambisjoner. Det er deilig å være der jeg er i dag.

Men noen ganger savner jeg å være liten...


- Kristin

6 kommentarer:

  1. hehe, neida kristin, du er ikke barnslig i det heeele tatt. høhø. :) Men man liker deg likevel<3

    SvarSlett
  2. Nakne damer med sot i fjeset? :P

    SvarSlett
  3. Naaw pusen, elsker deg også vennen!:D <3

    Martin: Nei jeg var ingen pedo(?), men jeg og en annen fersket en naken barnehagetante på do, lot døren stå åpen og stakk av. Haha tider.. :)

    SvarSlett
  4. Hehe, Pernille da... :3

    Jeg liker deg og, Åsil, men det vet du jo :P <3

    SvarSlett
  5. "En blogg om sjøhester og sjokolade, plater og pokémon, gamle kameraer og gale mennesker", det må man jo bare like! fintfintfint.

    SvarSlett
  6. Ikke sant? Takker og bukker! :)

    SvarSlett