torsdag 24. februar 2011

Når jeg blir stor...

I mine yngre dager ønsket jeg selvfølgelig å bli popstjerne. Trolig en av mine første drømmer. Min manglende hjernekapasitet sa at penger og berømmelse var veien til lykke. Jeg skulle være min generasjons Britney, og jeg skulle være elsket av alle. Men så vokste jeg opp (takk gud). Jeg skjønte at det å være kjendis måtte være noe forbanna herk, og nye drømmer kom til.

På barneskolen slo jeg ut en bit av fortanna. Sammenlagt med de årlige rutinesjekkene og enkelte hull (Nugattien har skylda), fikk jeg et par tannlegetimer på papiret. Av en eller annen grunn virket det å være tannlege ufattelig interessant. Det å stikke fingrene inn i andres munn, måtte jo bare være dagens høydepunkt? Ja, jeg hadde fryktelig lyst til å bli tannlege. Jeg er faktisk ikke helt sikker på når det gikk over. Det forsvant kanskje når besøksraten falt. Eller kanskje jeg opplevde en eller annen fortrengt, traumatisk hendelse? Som at tannlegen mistet sugegreia ned i halsen min? Det har faktisk skjedd i ettertid. Hvem vet. 

Etter flere år med midtskill, hår flatere en flatest, og kjedeligere en kjedeligst, bestemte jeg meg for å klippe pannelugg. Jeg takker meg selv hver dag for denne avgjørelsen. Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg ser utrolig mye bedre ut nå. Med et lite unntak, har jeg hatt pannelugg siden da. Jeg ble faktisk så fornøyd med frisyren at jeg hadde lyst til å bli frisør selv. Det virket så koselig. Bare sitte å klippe hår dagen lang. Stå å tørrprate med kunden. Men så var det en gang at frisøren klippet panneluggen min alt for kort. Over brynene. Jeg begynte å gråte midt i salongen (pinlig...). Og det var egentlig det. Bare til opplysning, jeg var vesentlig mye yngre den gang.

Fra første episode av Grey's Anatomy, har drømmen om å bli hjernekirurg sittet tett mot mitt perfeksjonistiske sinn. Jeg skulle jobbe på et sykehus som Seattle Grace, fult av krangler og intriger, romanser og ambisjoner, for å ikke snakke om kick-ass-operasjoner! Helt frem til nå nylig (altså i over fem år) har det vært min store yrkesdrøm. Men så forsvant den og. Jeg vil gjerne jobbe innen medisin, men har avlagt ed om å ikke bestemme meg for en konkret ting jeg SKAL SKAL SKAL bli. Ikke med det første. Jeg fant ut at jeg låste meg selv i min egen drøm, og lot meg ikke lenger drømme om andre ting. Hjernekirurg ble plutselig det eneste målet. Nå lar jeg det derfor stå åpent. 

Jeg leser en bok og tenker: «Hm, kanskje jeg skal bli forfatter?»

Jeg hører om en rettssak og tenker: «Hm, kanskje jeg skal bli advokat?»

Jeg ser et program om elefanter og tenker: «Hm, kanskje jeg skal flytte til jungelen å leve blant elefanter? Eller kanskje starte opp mitt eget sirkus? Eller drive hjem for forlatte elefantunger?»

Ta livet som det faller seg,
ja, ta det som det faller seg.
Gi blaffen i bekymringer og strev!
For alt du trenger finner du
i skog-naturen's pølsebu'
så ta det som det faller seg og le!
- Kristin 

Alle bilder linket, tekst fra Jungelboken.
 

3 kommentarer:

  1. Look for the bare necessities,
    the simple bare necessities.
    Forget about your worries and your strife.
    I mean the bare necessities
    old Mother Nature's recipes
    That brings the bare necessities of life

    SvarSlett
  2. Ååå jeg har også villet bli det ene og det andre -en drøm etterfulgt av en ny! Jeg bestemte meg å bare gå for den første, jeg. Men så ville jeg aldri bli som Britney Spears ;p

    SvarSlett
  3. Britney var mitt store idol... hehe, tidene forandrer seg :D Det viktigste er vel bare å bli det man blir, å være lykkelig med det ^^

    SvarSlett