Tar det som det faller seg

Jeg vet ikke hva min framtid bringer. Jeg er heller ikke helt sikker på hva jeg ønsker. Jeg har allerede nevnt hvordan hovedplanen er å bli lykkelig. Egentlig bare ha det fint. Gli gjennom livet uten for mye motstand. Men noe må jo skje. Litt av moroa er vel utfordringene? Tøffe opplevelser som gjør deg sterkere. Sterkere som menneske. Som person. Tidligere drømte jeg mye om fremtiden. Om alt jeg skulle bli, om alt jeg skulle gjøre. Alt jeg ville oppnå. De siste fem årene har drømmen vært å bli hjernekirurg. Finne McDreamy, men ikke gifte meg, og definitivt ikke få barn. Jeg skulle tilbringe all min tid med å hjelpe andre. Jeg tror jeg sa det for å virke uselvisk. Dedikere mitt liv, min dyrebare tid, til andres lykke. Jeg tenkte vel at deres lykke er min lykke, og det er vel trolig sant. Jeg ønsker fortsatt å hjelpe andre, men det kan ikke være hovedmålet. Hovedmålet er å hjelpe meg selv. At jeg selv skal ha det bra. Jeg vet ikke hvorfor jeg har tilbrakt så store deler av livet mitt med å bry meg om hva andre mener. At jeg alltid skal være på toppen av toppen. Hvilken betydning har det? Hvorfor må alt være perfekt? Jeg lever en gang. Jeg må nyte det fullt ut. Hvis det er å hjelpe andre som gjør meg lykkelig? So be it. Hvis det er å spise sjokolade til jeg triller nedover Karl Johan? Anse meg rullende. Jeg klarer ikke å skrive konkret hvordan jeg vil at fremtiden min skal bli. Det som skjer, det skjer, og jeg får takle det underveis. Jeg sier ikke at jeg ikke har ambisjoner, for det har jeg. Men jeg har en ambisjon som overgår alle andre. Den ene som har betydning...

Jeg skal sitte å gynge frem og tilbake i gyngestolen. Jeg er gammel og grå, og har levd et liv i trygghet. Jeg har fått og jeg har mistet. Jeg har ledd og jeg har hvisket. Jeg har bristet, men har pustet. Jeg har levd. Og tanken på å dø vil ikke lenger være sorgfull. Jeg har levd et liv blant mine kjære, og jeg har levd et liv i kjærlighet til meg selv. Jeg vil være klar for å dø, fordi det er siste steg på stigen. Den siste puslebrikken.

På mitt siste åndedrag vil jeg tenke;

Fy faen, det har vært godt å være meg.

Og da er jeg komplett. 

 - Kristin