Dream a little dream of me

I går skulle egentlig Åsil skrive om sin drømmeverden, men siden hun er superawesome og derfor superopptatt, så ble det ikke noe superinnlegg. Derfor skulle hun skrive i dag i steden for, men sammen ble vi enig om at min drømmeverden eide, så det var egentlig ikke noe poeng i å skrive akkurat det samme om igjen! Derfor skriver jeg i dag, og Åsil i morgen. Fair enough.

Advarer likevel om at jeg er trøtt, det er søndag kveld, og mine skriveevner reduseres betraktelig mot leggetid. Klokken ti klarer jeg ikke lenger å skille mellom store og små bokstaver. Halv elleve glemmer jeg tegnsetting. Halv tolv blir en eneste stor haug med vås, og klokka tolv er det allerede en ny dag og da er jeg for sent ute uansett.

En rar/fin drøm jeg har hatt.

Jeg har virkelig ingen anelse hva jeg skal skrive i dag. Jeg husker aldri drømmene mine mer enn to minutter etter jeg våkner, og kan derfor ikke gjenkalle en eneste drøm fra tidligere. I natt drømte jeg et eller annet om at alle jeg kjente skulle få seg hver sin jobb på et kjøpesenter. Det var førstemann til mølla, og Pernille og jeg endte opp med å jobbe på en sminkebutikk. Jobben besto av å lakke neglene våre 24/7, og deretter vise dem fram til kundene. Det er alt jeg husker.

Drømmene mine er vanligvis en eneste stor blanding av alt som har opptatt meg den dagen. En blanding av ting som har skjedd, ting jeg har tenkt på, ting jeg stresser over... og dette ender ofte opp som en eller annen smørje av uforståelig fjas. I går var jeg sammen med Pernille, jeg var ute og shoppet, mamma kommenterte at jeg måtte lakke neglene mine (veldig, veldig sant), og jeg vurderte tanken på en sommerjobb. Altså; Jobb på et kjøpesenter som neglakktester sammen med Pernille.

Jeg burde kanskje starte en drømmedagbok. Våkne opp om morgningen og skrive ned nøyaktig hva jeg drømte om. Kanskje det hjelper meg med å huske det også? Eller muligens jeg leser det om kvelden og ikke skjønner en dritt av hva jeg har skrevet. Uansett verdt et forsøk.

På den andre siden husker jeg alltid marerittene mine. Tror det er ganske vanlig. De påvirker deg mer. Jeg har sjelden mareritt nå, men ofte som liten. Jeg husker særlig ett mareritt, fordi jeg hadde det samme om igjen og om igjen og om igjen.

Det foregikk på en fotballbane der jeg bor. Jeg spilte kamp med fotballaget mitt. Alle foreldrene sto på sidelinja og så på. Etter en stund ble jeg byttet ut, og jeg gikk bort fra sidelinja for å trikse. Det er da jeg ser Hufsa! Ja, Hufsa fra Mummitrollet som på den tiden (og fortsatt i dag) var dødsskummel, med de stønnende lydene og kulden hun utstøtte. Hufsa nærmet seg foreldrene mine. Jeg prøvde å skrike, men det kom bare pipelyder ut av munnen min. Jeg prøvde å løpe, men bena mine var frosset til bakken. Marerittet stoppet akkurat når Hufsa var rett bak foreldrene mine. Da våknet jeg, kaldsvett og liveredd. Løp inn til Mamma og Pappa og la meg i mellom dem hver eneste gang. Lurer på hva de sier dersom jeg gjør det i dag.

Hufsa gir meg fortsatt frysninger. Det er likevel synd på henne. Stakkars, hun ville jo bare få venner?

Nå fikk jeg dårlig samvittighet...

- Kristin

Weheartit, I looove you! Til sommeren skal jeg ta bilder selv. Sverger.