lørdag 26. mars 2011

God only knows what I'd be without you

Åsil, Åsil, Åsil.

Dere er advart. Dette innlegget er langt og usammenhengende, om en person så ubeskrivelig som noen ubeskrivelig kan være.

Jeg kan ikke helt skjønne hvordan jeg skal kunne skrive et innlegg om en som Åsil. Hun er ikke typen du forklarer med to ord. Ikke hundre heller. Ikke femhundre. Dette innlegget er på 999 ord. 999 ord er ikke nok. Jeg kunne egentlig skrevet en bok om Åsil. Likevel har jeg bare kjent henne i åtte måneder. Oi! Så lite! Når sant skal sies, så er det flere av mine flotteste, herligste venner jeg har kjent i mindre enn det. Vet dere hvem som introduserte meg for disse vennene? 

Første skoledag. Asker videregående. To ord: Sykt skummelt! Jeg var skikkelig nervøs. Jeg kjente ingen. Hadde ikke kommet i klasse med noen av vennene mine. Så vidt ingen bekjente. Første dag besto selvfølgelig av bli-kjent leker. Ingen fag, nei. En av lærerne arrangerte det man kaller Speed dating. Hørt om det? Alle sitter to og to. Halvparten blir sittende på pulten sin, mens den andre halvparten flytter seg videre fra person til person. Man får to minutters prate-tid. To minutter? Trodde de virkelig man fikk noe større inntrykk på to minutter?

Jeg flyttet meg. Åsil satt der. Det var selvfølgelig ikke første gang jeg så henne. Ansikt til ansikt, ja, men jeg hadde så klart stalket henne på facebook. Jeg følte meg skikkelig sær. Gikk inn og så på alle i klassen. Så fort de slapp klasselistene. Senere fant jeg ut at alle andre hadde gjort det samme. Husker jeg syntes Åsil var så fin på profilbildet. Med blomst i håret og alt. Husker jeg sa det til Pernille. Husker jeg gledet meg til å møte henne. 

Også møttes vi da. Hele settingen var jo akward, og det eneste jeg fikk frem var: «Åh, jeg elsker neglelakken din!». Eller noe sånn. Konge, Kristin. Skikkelig klasse. Åsil sa noe som: «Øøh...åh, takk...» Og jeg følte meg som tidenes største, tilbakestående tulling. I ettertid har hun sagt hun synes jeg var kjempesøt. Løgner.

De første dagene satt alle jentene sammen i kantina. Her snakker vi sånn ti-tyve stykker presset sammen rundt et lite bord. Alle skulle liksom bli kjent med hverandre, noe som funket dårlig. Jeg hilste sikkert på en femti ulike mennesker, og klarte å memorere navnet til to-tre av dem. Var alt for opptatt av å stotre frem de samme frasene: «Hei, jeg heter Kristin, jeg gikk på Risenga, jeg går i 1STE, jeg er en grønnsak...». Fikk aldri med meg andre sine navn. 

Men etter flere arrangerte filmkvelder, turer til Sandvika og selvfølgelig mange storefri, så begynte det å synke inn, og slik det alltid er, falt folk inn i forskjellige grupper. Man begynte å henge litt mer med enkelte enn andre. Åsil var med Astrid og Emily. Jeg? Jeg var utenfor. Eller, det føltes sånn. Lenge. Det virket alltid som de fant på ting uten meg. Hadde små, interne vitser. Jeg var et lettere nervøst nervevrak, som ikke turte å åpne meg skikkelig og ikke helt skjønte hva jeg gjorde galt. Ikke er jeg helt sikker hvordan, skulle ønske jeg visste det, men på et eller annet vis snudde jeg på det. Jeg fortalte litt mer. Åpnet meg litt mer. Var litt tøffere. Litt sterkere.

Så, pga en viss felles interesse (kalt festing...), havnet Åsil, Astrid, Emily og jeg i bursdagen til Thor og Camilla. Åsil sine venner. Denne går under topp ti av mine beste kvelder. Helt sant. På festen møtte jeg Thor, Camilla, Marie, Ylva og Tuva. Fem utrolig herlige, fantastiske venner av Åsil, som nå er fem utrolig herlige, fantastiske venner av meg. I tur og orden drar vi (i ulike sammensettinger) på yoga, på shopping, på trening, på café, på fest, på filmkvelder... Slik som i dag. Yoga og café med Åsil, Tuva, meg og Pernille. Fininger.

Så slik møtte jeg Åsil. Slik ble vi de vi er i dag. Slik ble det til at jeg har en venninne som jeg kan stole 100% på. En venninne som har gitt meg flere nye venner. Mye latter, mange tanker. Hva kan jeg si om Åsil? Vi er egentlig ganske forskjellige, samtidig er vi ganske like. Åsil er litt smartere enn meg, litt mer filosofisk, litt mer nerdete og litt mer kreativ (Mye mer kreativ...). Åsil er skolenerd, som faktisk synes nynorsk er morsomt og finner skydannelse fascinerende. Jeg er mer geek i form av dataspill og Pokémon. Åsil diskuterer mer. Hun har ofte mer å si. Jeg bryr meg mindre, og foretrekker «la oss være enig om å være uenig». Åsil blir ikke enig før hun har oss på sin side. Hun elsker å fotografere. Gjør det alt for sjelden. Prøver å tvinge henne til å fotofrafere meg. Hun kler seg i blomster og flagrende skjørt. Lager fine kaker til bursdagen min. Jeg har nylig gjort henne yoga-frelst, som jeg elsker, for nå har vi fast yoga + café rutine hver lørdag. På fredag drasset vi oss på yoga før skolen. Sto opp en og en halv time tidligere enn vanlig. Og vi likte det faktisk (yoga-biten, ikke stå-opp-biten).

Herregud, jeg aner ikke hva jeg skal skrive for noe. Hva jeg skal velge ut. Ingenting holder. Det er så alt for mye å si. Skulle ønske jeg kunne skrive bedre. At jeg kunne forklare bedre. Men ord er ikke nok.

Åsil, du er for kompleks. For fullstendig, forbløffende full av fakta og følelser og fred og frihet og forbauselser.

Vil dere vite hva Åsil er?

Hvem hun er?

Åsil er en fantastisk-super-herlig-utrolig-nydelig-sta-vakker-morsom-sinnsvak-søt-sprø-inspirerende-nerdete-vimsete-og-totalt-hundre-prosent-slående seksten år gammel jente!

Som jeg elsker.

Bare så du vet det.

- Kristin

P.S:
Ingen bilder av Åsil, nei. Hvorfor? Fordi Åsil dreper meg hvis jeg legger ut stygge bilder (ikke at de finnes), og siden jeg ikke aner hvilke bilder hun snakker om + det faktum at jeg ikke vil dø med det første. I stedet, masse fine flickr bilder som er herlige og inspirerende – akkurat som Åsil.

18 kommentarer:

  1. åh det var fint og koselig skrevet

    SvarSlett
  2. Shit. Så utrolig vakkert :)

    SvarSlett
  3. åååå, fantastisk<3 akkuratt som Åsil ^^

    SvarSlett
  4. Fine, fine, fine Åsil og fine deg! Var så heldig å få møte henne på Øya i fjor, og førsteinntrykket av henne var akkurat slik som du skriver her :) Elsker bloggen deres!

    SvarSlett
  5. For et herlig innlegg, hun er heldig som har seg som venn <3

    SvarSlett
  6. Kristin!!! Herregud, åååh.<3 Jeg vet ikke hva jeg skal si, du er så sinnsykt fin. Tusen, tusen takk! Tror aldri noen har skrevet noe så fint til meg før. Nå må jeg sende deg melding og fortelle deg hvor bra du er selv om det er midt på natta.

    Mongosupermegaglad i deg. Forbered deg på å bli utsatt for kosemoseoverdose på mandag i første time. <3

    SvarSlett
  7. Gode venner er det beste som finnes. Fint skrevet!<3

    SvarSlett
  8. For en fin fortelling om en bestevenn.
    <3

    SvarSlett
  9. tusen takk! åh, eg elskar yoga! akkurat no har vi eigentrening i gym, og då gjer eg yoga. bedre enn det blir det vel ikkje? :)

    kjempefin fortelling! venskap er noko av det mest dyrebare ein har, og noko ein bør ta ekstra godt vare på :)

    SvarSlett
  10. Ååå, så fint skrevet! <3

    SvarSlett
  11. åh så fint skrevet! vennskap e det besta og vakraste som fins i heile verden! håpe ein dag noen skrive no så fint om meg ein gong ;)

    / snart e det faktisk morgendagen, om et kvarter faktisk, og eg smile, så allerede nå e eg på god vei ;)

    SvarSlett
  12. Awe så utrolig flott innlegg, slike vennskap er virkelig gull verdt. Har mangel på slike venninner her i England, håper en dag at kanskje jeg treffer på en Åsil selv, trenger forsåvidt ikke hete Åsil, men du skjønner

    SvarSlett
  13. bare hyggelig søte du, sko nå bare mangla ;)

    SvarSlett
  14. tusen tusen takk snille Kristin! nå blei eg glad ;)

    SvarSlett
  15. ein dag så ska eg det, forhåpentligvis ;)

    SvarSlett
  16. Herlighet, så søte dere er! Jeg leste Åsils beskrivelse av deg først, og så veldig fint å lese din litt-like-men-også-ganske-annerledes versjon av ukene dere ble kjent like etterpå. Fint! :D

    SvarSlett