søndag 27. mars 2011

"I can tell that we are gonna be friends" - Jack White.

I dag skal jeg skrive et innlegg om Kristin. Søte, herlige, fine Kristin som har rukket å bli en av mine aller beste venner på de åtte korte månedene jeg har kjent henne. Jeg har både gledet og gruet meg til å skrive om henne, gledet meg fordi hun er så fantastisk fin og fordi jeg virkelig har lyst til å fortelle henne akkurat hvor kul hun er. Samtidig så lurer jeg veldig på hvordan jeg skal få det til? Hvordan skal jeg, gjennom et lite blogginnlegg, klare å beskrive Kristin og fortelle alt det jeg vil fortelle om henne? Kristin kan nemlig ikke egentlig beskrives med ord. Man må møte henne, snakke med henne, le med henne, se henne danse på fest og gi henne en klem.


Første gangen jeg så Kristin var den aller første dagen på Asker Videregående. Jeg var kjempenervøs, første skoledag og ingen kjente i den nye klassen. Jeg la merke til Kristin før jeg snakket med henne. Jeg husker at jeg tenkte at hun var innmari pen. Litt for pen til at jeg egentlig turte å si hei. Så var det tid for speed-dating. Et fantastisk, ganske så kleint påfunn fra vår kjære norsklærer. Jeg stotret meg gjennom utallige samtaler med like mange pinlige tausheter. Så kom jenta med det lange blonde håret og det store smilet og satt seg ned ved siden av meg. "Åå, så fin neglelakk du har!" sa Kristin. Jeg ble kjempeglad, ikke egentlig fordi hun hadde komplimentert min mintgrønne neglelakk, men fordi jeg endelig hadde funnet en person som ikke begynte samtalen med det samme kjedelige: "Hei, jeg heter det og jeg gikk på den ungdomsskolen." Kristin smilte og snakket hele tiden, og var kjempesøt. Det viste seg visst at jenta ikke bare var pen, hun var også kjempemorsom og veldig sprudlende.



Det gikk noen uker av videregående. Jeg følte meg litt utilpass, kjente ikke så mange og var ikke helt sikker på hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg likte den nye klassen min kjempegodt, men jeg er nemlig verdensmester i å være superklein, så det tok litt tid før jeg følte at jeg ble kjent med noen helt ordentlig.

Så var det tre jenter jeg merket at jeg likte ekstra godt. Emily, Astrid, og Kristin. Kristin har en kjellerstue som er full av levende lys og helt syke mengder filmer. Dit ble jeg invitert, og jeg var lykkelig over å ha klart å få meg så fine venner. Vi hadde vel egentlig bestemt oss for å se en film, men med en gang vi begynte å snakke forsvant timene så fort at klokka var fire om natta før jeg visste ordet av det. Vi snakket og snakket, lo masse og det var ingenting som var flaut. Det ble ikke siste kvelden som ble tilbragt nede i den lune kjellerstua med stearinlys, masse godteri og endeløs prating. Jeg var så glad for at jeg hadde møtt så fine folk. Det er det ikke ofte man gjør.

Her er et bilde av finingen i sitt rette element. Toro Brownies og Kristin går hånd i hånd. Bare så dere vet det så lager hun de beste Toro-browniesene jeg har smakt. 




Sånn gikk det altså til at jeg ble kjent med Kristin. Jeg hadde fått meg en veninne å gå på café med hver lørdag, en jeg kunne le med i kjedelige mattetimer, en som er gal nok til å stå opp halv seks om morgenen for å dra på yoga med meg og en som alltid smiler, selv de dagene hvor verden faller ned i hodene våre og alt er like kjedelig og teit som revnede strømpebukser og mordersnegler.

Jeg tror nok at Kristin er en av de aller tøffeste menneskene jeg har møtt. Hvis verden slår Kristin i trynet slår hun bare verden bare enda hardere tilbake, helt til den endrer kurs og sola skinner igjen. Hun tenker positivt selv de dagene de fine tankene må tvinges fram, for det blir tross alt mye bedre da. Jeg beundrer henne så utrolig mye for at hun klarer å være sånn, og jeg skulle ønske jeg kunne være mer som henne. Kristin er søt og nerdete, hun vet alt om Pokemon og er helt utrolig smart. Hun sender lange tekstmeldinger som gjør meg så glad, så glad. Man kan alltid stole på Kristin, man kan alltid regne med en klem om ting går litt dårlig. Det er så mye fint å si om den jenta at jeg ikke aner hvor jeg skal begynne. Jeg er ufattelig glad i henne, og jeg synes at alle fortjener å ha en Kristin som sin bestevenn. Desverre er ikke alle så heldige, men det er søren meg jeg. Jeg er helt sykt, sykt heldig.



Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Vil skrive masse. Kunne sikkert sittet her hele resten av natta og bare skrevet. Kristin, Kristin, Kristin, Kristin! Du er så kul. Jeg er så glad for at jeg er vennen din, for at du er min venn.

Ingenting jeg kan skrive her kan egentlig forklare for dere akkurat hvor bra Kristin er. Det er umulig.

For hun er bra. Hun er så jævlig bra.

- Åsil

 



     

11 kommentarer:

  1. Sv: Tusen takk :) Nydeleg header du har!
    Finner til og med mykje fint på google, men likar betre flickr og weheart it, der ein ikkje finn så mykje som ikkje fell i smak, hehe.

    "walk with me, susy lee. through the park and by the tree.." herligheit, den sangen er fantastisk, takk for at du minte meg på den! Og Kristin høyres ut som ei minst like fantastisk veninde. Eg trur også at alle treng ei sånn veninde!

    SvarSlett
  2. Du også Emily! Din søte, lille fisk. <3

    SvarSlett
  3. SV: oi, eg skjønar ikkje korleis eg klarte å forville meg inn på din blogg då eg skulle svare på ein kommentar frå noken andre.. derfor skreiv eg takk og sånt som du sikkert ikkje forstod så mykje av fyrst, haha!

    Men eg er uansett glad for å ha funne bloggen din! :)

    SvarSlett
  4. Åja, men då skjønar eg alt ;)

    SvarSlett
  5. Jeg måtte bare lese det hele om igjen, Åsil! :D Jeg blir helt rørt og glad og det kribler og jeg smiler fra øre til øre og jeg vet ikke hva jeg skal si annet en at jeg er så glaaad i deg <3 <3 <3

    SvarSlett
  6. ååh, superfint skrevet :D Blir vedig glad av å lese dette! :) Inpirerer meg til å kanskje skrive om de nye fantastiske folka jeg har blitt kjent med på jobb etter jeg flytta :D

    SvarSlett
  7. åh, så fint! heldige vennene dine.

    sv: tusen takk <3

    SvarSlett
  8. Å, så fryktelig fint å lese! :D

    SvarSlett