Om verdens beste lille venn.

Dette er en historie om en liten katt. Han heter Nusse og jeg er veldig glad i ham.

Sommeren 2001 var lille Åsil på sju år på besøk på Jæren med familien sin. Vi bodde på gården til pappas fetter, et sted vi pleide å feriere hver sommer. Akkurat den sommeren fortalte de som bodde på gården at de hadde lagt merke til en rar, liten katt som pleide å vandre rundt i nærområdet. Nå hadde den visst bosatt seg i garasjen deres, sovende på et lite teppe med gule og hvite ruter. Det som var merkelig med akkurat denne katten, var at den i motsetning til de andre gårdskattene var ekstremt glad i mennesker, og veldig selskapssyk. De visste ikke hvor den kom fra, den var mest sannsynlig blitt forlatt av moren sin eller en tidligere eier. Jeg ble selvfølgelig kjempenyskjerrig og løp ut for å hilse på det lille dyret.

Det var kjærlighet ved første blikk. Katten var det skjønneste, lille vesenet jeg noen gang hadde sett. Han strøk seg konstant inntill leggene mine, og lot meg holde ham i timevis. Dessverre var han så fryktelig, fryktelig tynn. Det var nok ingen som hadde gitt lille pus mat på mange uker. Jeg husker at jeg kunne holde rundt midjen hans med to av mine små barnefingre. Jeg lekte med den lille katten under hele oppholdet vårt på gården. Jeg kalte ham Nusse, fordi jeg trodde han var en jente. Da vi etterhvert fant ut at han var en gutt fortsatte vi like godt å kalle ham Nusse, til tross for at navnet er en smule femi.

Så kom dagen før vi skulle dra. Jeg grudde meg kjempemye til å si hadet til min søte, nye bestevenn. Rett før jeg skulle legge meg den siste kvelden overhørte jeg en samtale mellom de voksne. Det var ingen i området som kunne ta seg av Nusse, og han var jo så tynn å skrøpelig. Nei, det beste var nok å avlive ham, så slapp han lidelsen. På det tidspunket visste jeg ikke at vanlig prosedyre for avliving av katter der i området er å slå dem i hodet med en stein. Ingen stille og rolig bortgang der, nei. Da jeg fikk høre om lille pus sin skjebne, ble jeg så fortvilet at jeg gråt og gråt i flere timer. Mamma og pappa skjønte at jeg var lei meg, og de hadde jo også blitt glad i pusen. Så husker jeg at mamma kom opp til meg på rommet der jeg skulle sove, og sa: "Hvis den katten fortsatt er der i morgen, så skal vi ta ham med hjem. Hvis han ikke stikker av, så lover jeg at Nusse skal få være med hjem til oss."

Den natta sov jeg nesten ikke et sekund. I fem-seks tiden dagen etter spratt jeg opp og løp ut med hjertet bankende i halsen. Han måtte jo være der, han var nødt til å bli med oss hjem! Jeg fant ham ikke med en gang, og jeg husker godt hvor fortvila jeg ble. Så hørte jeg det, små mjauelyder langt borte. Der kom han. Med små, raske katteskritt kom han løpende mot meg over gårdsplassen. "Jeg har fått en katt," tenkte jeg. "Jeg har fått verdens aller, aller beste kattepus!"

Jeg tok Nusse på fanget og tviholdt på ham i alle de lange timene til mamma og pappa hadde pakket bilen og vi var klare for å dra. Nusse ble satt inn i bilen i et lite kaninbur vi fant på låven. Han sov alle de fem timene det tok å kjøre hjemover, helt utslitt av sult.

Det var historien om hvordan jeg fikk verdens fineste lille venn. Nå er han ti år gammel, og er fortsatt like kosete og søt som alltid. Det beste han vet er tunfisk også liker han å se på Ut i Naturen. (Det er ikke tull, jeg har aldri sett et dyr bli så oppspilt over et TV-program noen sinne). Nusse er en sånn katt som kommer å legger seg på hodeputa mi om natten, og som man kan klemme og kose på i timevis uten at han blir utålmodig. Da jeg var mindre pleide jeg å fortelle ham alle hemmlighetene mine. Jeg forestilte meg at han skjønte det, og at han alltid var på min side hvis jeg hadde kranglet med noen.

Hei, pus. Du er det fineste som finns.